Her er den andre delen av artikkelserien om hvordan djevelen angriper Guds rike. I forrige nummer fikk vi høre hvordan sjelefienden får oss til å modernisere språket slik at vi mister ordet om korset. I denne artikkelen avsløres hans angrep på sangens og musikkens område. Red.
Den ondes musikktropp
– Også på dette området står kampen mot Ordet i sentrum, fortsetter satan, i det han forteller sine medarbeidere om den viktige oppgaven de har.
Vi er smertelig klar over at vi ble tatt på sengen av denne Wittenbergmunken. Etter de såkalte apostlene, er det nok ingen enkelt kristen som har forvoldt slik skade på vårt rike som han. Vi hadde all vår oppmerksomhet rettet mot hans debatter, prekener, foredrag, forelesninger, brev og bøker, og vi gjorde det vi kunne for å stoppe hans skadelige reformasjon gjennom disse kanalene. Men så tok den luringen seg fore å skrive og spre salmer, og gjennom dem lyktes han i å snike seg langt bakom våre rekker med sin reformasjon. Hans teologi ble sunget inn til det brede lag av folket. Det kjennes høyst ubehagelig å nevne denne fallitten, men jeg gjør det fordi jeg vil at vi alle skal være klar over hvilket effektivt våpen vi har i sangen og musikken, og for at vi aldri mer skal la noen fra den andre siden få makten over det igjen.
Og her vil jeg si at vi lykkes temmelig godt i vår tid. All ære til sang og musikktroppen!
I flere tiår har vi lyktes i å utvanne, og ikke sjelden forandre, deres teologi gjennom den moderne sangen. Det er de selv som synger det inn i sine egne sammenhenger! Det er få ting som fester seg så lett i sinnet og minnet som sanger. Så dette skal vi fortsette med.
Nøkkelen til vår enorme framgang på dette området er deres hunger etter forandring. Det skal vi fortsette å spille på! Vi skal holde fram med å skape uvilje og motstand mot det som kjennes gammelmodig, og skape lengsel etter det friske og nye. For vi har en mye større mulighet til å påvirke det som produseres i dag enn det som vokste fram under tider da vår motstander hadde en mye større innflytelse. Derfor må de såkalte kjernesangene fortrenges med alle midler. Jeg gjentar: med alle midler! Det er til og med bedre om de synger disse korte sangene med bibeltekster.
Nå oppstod det en del mumling fra flere kanter. Det var tydelig at ikke alle hang med på hvordan det kunne være bedre at de kristne synger direkte bibelsitat enn sanger som mennesker har skrevet. Det er jo bibelordet de skal beskyttes imot…
Jo, fortsatte slangen, om vi ser på sanger og salmer av Wittenbergmunken, Brorson, Sandell, Rosenius og mange flere av samme kaliber, er de uhørt farlige for oss. Hvorfor det? Jo, for i tillegg til at en slik sang ofte kan inneholde både direkte sitat og hentydninger til ulike bibelord, er de i prinsippet alltid sentrale, det vil si at de beveger seg i og omkring det som vår motstander gjorde utenfor Jerusalem. Og da tenker jeg ikke bare på direkte pasjons- og påskesanger. Nei, de oppholder seg der hele tiden uansett hvilket hovedemne sangen har.
For eksempel når en sang skal beskrive skapelsens skjønnhet – og det har vi jo ingen ting imot – så vips så er den inne på syndefallet, og via det der utenfor Jerusalem, så lander den i håpet om den nye skapelsen. Slikt må ikke skje!
Eller når en sang skal behandle etterfølgelsen og gode gjerninger, ja, da er ikke innfallsvinkelen det de skal gjøre for sin herre – slik som vi gjerne vil ha det – men hva han har gjort for dem.
Eller når det gjelder lovsang, da utbroderer de ikke i det vide og brede hvordan de elsker, lovpriser og opphøyer ham – som vi vil ha det – men da takker og lover de ham for hva han er, gjør og har gjort for dem.
Men ikke nok med det. De gamle sangene er forkynnende i sitt vesen. De utlegger og forklarer Ordet. De formidler bibelkunnskap og gir alt for mye forståelse av de store sammenhengene i Ordet. De formidler trøst fra vår motstander i alle livets situasjoner. Ordet taler inn i hverdagen. Kort sagt:de er sprunget ut av Ordet, og de formidler og fører inn i Ordet.
Ettersom de kristne skal forhindres fra Ordets påvirkningskraft, må disse sangene trenges unna med alle midler!
Glem heller ikke å ta med våre beste kjepphester! Og hva heter de?
Her ropte alle i kor: «Behold ungdommen!» og «Nå ut!»
Bra, veldig bra! Begge deler må gjentas flittig – ikke bare når det gjelder sang og musikk – men i alle deler av de kristnes virksomhet. Ingen nøktern kristen kan si at dette er uviktig, tvert imot. De kristne er jo her på jorden for å vinne flere for vår motstander. Derfor kan vi frimodig stå på og virke for at begge disse uttrykkene får ha en viktig plass i deres arbeid. Og vi skal framfor alt anvende dem slik at de påvirker hele virksomheten i vår favør.
I flere tiår har vi nå sakte men sikkert gjort deres sangskatt mindre besværlig for oss, ikke minst gjennom den fantastiske balansemetoden. Som dere vet, gårdenutpåatnårdetarinnensang med – fra vår motstanders synsvinkel – et tynnere eller dårligere innhold, så tror de den kan erstatte det gamle. På den måten synes de at de har lyktes med å fornye uten å ha tapt noe. Men i det lange løp skjer det en forandring. Dessuten er vi til stede for at det gamle skal trenges bort av det nye. Ett av våre favorittriks (ikke bare på sangens område, men i all kristen virksomhet) er jo å få slike talsmenn som – i følge vår motstander – kan få bedre sanger til å framstå som kjedelige og trangsynte og gammeldagse, mens vi tvert om får de nye til å framstå som fine og greie, tatt i betraktning hva den nye tid, og situasjonen krever. Dessuten skal alt konservativt uopphørlig forfølges av motløshetens ånd. Til sammen gjør dette at de som ikke er så erfarne i denne åndelige kampen, lett blendes av den positive måten de som vil fornye opptrer på – og slik lykkes vi å få stadig flere til å tro at kristendommen først og fremst kjennetegnes på medgang, glede og harmoni. Slik svelger de agnet bedre. På den måten øker, slik vi ser det, andelen av gode sanger hele tiden.
Balansemetoden undergraver vår motstander sakte men sikkert. Så denne metoden må anvendes på så mange områder som mulig! Det beste skal erstattes av det som ikke er fullt så bra, og det som er dårlig erstattes av det som er enda dårligere (sett fra vår motstanders synsvinkel). Og her må vi hele tiden arbeide intensivt under mottoet: «Beholde ungdommene» og «nå ut» til nye.
En annen metode som er veldig bra for oss, er «alderstilpasningen». De tror at de tjener vår motstander best gjennom å la barna bare synge enkle sanger som de mener er mer passende for deres alder og modenhet. De skal altså i hovedsak lære seg det som man tror ligger på deres nivå. Dette er veldig verdifullt for oss!
Først og fremst fordi det de lærer som barn ofte kan huskes hele livet. På den tiden man virkelig pugget innholdsrike sanger som var gjennomsyret av synd og nåde, og erfaringer som hadde med det å gjøre, hendte det mer enn én gang at vi mistet våre slaver rett før de skulle gå inn i evigheten. Disse sangene levde opp igjen og skapte troen hos dem. Med disse alderstilpassede sangene har denne risikoen minsket betydelig!
For det andre får de heller ikke den hjelp til å forstå og tilegne seg Ordet slik som kjernesangene gir. Derfor står de betydelig dårligere rustet til å møte våre fristelser og anfektelser lenger ut i livet. Når de for eksempel ligger våkne om natten, bekymret over sitt barnekår hos vår motstander, er ikke risikoen særlig stor for at det dukker opp noen sang som kan frigjøre dem…
For det tredje er disse sangene ofte så enkle at de kan synges i de fleste kristne sammenhenger. På den måten får ikke barna noen innføring i den lutherske lære gjennom sangene. Og det er jo ingen ulempe for oss. Det blir desto lettere å få dem ut i allmenkristen virksomhet senere i livet.
Der vi har lyktes med å innarbeide «alderstilpasningsmetoden», bruker det siden å gå av seg selv. Metoden har kommet for å bli. Hver alder krever sine forskjellige sanger. På den måten holdes de borte fra det de eldre kaller kjernesangene. Terskelen inn til forsamlingens hovedgudstjenester blir høyere. Og så bærer denne metoden enda mer frukt. For når de unge skal ta over som voksne, vil de selvsagt ha med seg «sine» sanger.
Når denne generasjonen senere er adlet fram til å ta over som ledere, vil de selvsagt tillempe denne metoden på de som da vokser opp, for å beholde ungdommene og nå videre ut.
Også på dette området har vi stor hjelp av at tempoet generelt økes. Nøkkelord her er: oppgradere, forandre og fornye.
De rekker ikke engang å granske eller prøve de nye sangene like grundig som de gjorde tidligere. Nå er det ikke lenger tid til å vente på at de nye sangene skal gis ut i samlet bokform. I stedet dukker de bare opp på skjerm. Når «alderstilpasningsmetoden» og «balansemetoden» så krysses, ja, da går det virkelig fort! Da er det ikke lenge til at den forkynnelsen som ennå har noen kraft, svekkes. Med hensyn til de nyskrevne sangene, skal vi fortsatt forsøke å overbevise dem om at man lettest når nåtidsmennesket med sanger som er blitt til i deres egen tid. Og slik er det jo – de når dem lettere. Men nettopp fordi sangene er blitt til i en tid der vi har så ekstremt stor innflytelse på nesten alle ting, blir de som oftest ikke særlig farlige for oss. De når dem kanskje, men som regel drar de dem ikke bort fra oss.
Da skal vi naturligvis fortsette å få så mange kristne som mulig til å høre på, og verdsette vår musikk, og forsvare den! Verdien av dette kan ikke settes høyt nok. Det bidrar sterkt til å forringe den sangskatten de har fått i arv, og det baner veien for en enda mer uluthersk teologi.
Fra Pietisten 4/2014
Fortsettelse i neste nummer