Det er uhyre trist at mange vakte som forsøker å gå inn gjennom den trange port, føres på avveier – dels av sitt eget hjerte og dels av umodne lærere og falske skrifter. Det at en blir sant omvendt, at loven får gjøre sin gjennomtrengende gjerning i hjertet, er så nødvendig at uten dette blir alt strev og all møye forgjeves. Både tro og gudsfrykt, ja, Kristus selv med all sin fortjeneste er uten nytte for en slik sjel.
Det er noen som bare kjenner de enkelte synder, i tanker, ord og gjerninger. De ser på dem, strever med dem. Men de kjenner ikke riktig lovens krav på hjertet, så de synker ned i det dype dynn og der kommer i virkelig nød. De omvender seg, men det blir bare en omvendelse fra deres ytre verdslige liv. Og resultatet er at de blir fariseere.
I Romerbrevets femte kapittel står det at loven kom for at fallet skulle bli stort; ikke at synden skulle overvinnes.
Når noen derfor sier at han vil omvende seg og bli from og hellig, må man svare: Først må du bli en synder og ugudelig. Du må lære å kjenne at du er fortapt, grunnfordervet og ugudelig. Da kan du i sannhet tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige (Rom 4:5).
«Den som vil bli rettferdig og from, må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, from, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, må bli syk, dårlig, en narr,forvendt, djevelsk, kjetter, en vantro» (Martin Luther).
Rettferdige må vi være. Men vi kan ikke gjøre det; Kristus har gjort det. Han har holdt loven, men ikke for seg selv, for han er jo lovens Herre. Men han har holdt den for oss, som han selv sier: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet» (Joh 17:19). I hans fullkomne liv er min oppfyllelse av loven, min fullkomne fromhet og rettferdighet.
— –
En konges tjener har ødelagt sin herres eiendom, og nå sitter han i fengsel. Da betaler kongens sønn hele hans skyld, går i fengsel for ham og soner straffen i stedet for ham, og kongen har gått med på dette. Kan det da kreves noe mer av tjeneren? Skulle han ikke i inderlig takknemlighet falle ned for kongens sønn og si: Du har gjort alt så godt for meg. Det er for alltid nok det du har gjort.
Ville det ikke være både synd og skam om han ennå tenkte og sa: Men jeg har ikke betalt gjelden min med egne midler og selv sonet fengselsstraffen. Hvordan kan jeg da være sikker på at jeg ikke blir satt i fengsel? Var det ikke som han ville si: Hvem vet om jeg kan stole på det som kongen og hans sønn har gjort?
Utdrag fra «Loven og evangeliet», Skrifter i utvalg, Lunde forlag 1968