Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men han forkynte mer til religiøsitet og forbedring av det gamle menneske enn til syndserkjennelse og frelse i Jesus alene. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk prøvde å få styret til å kaste Lyngeid, uten å lykkes. Et syn på himmelen hadde gjort mange urolige.
Red.
Da kom Emly hjem. De kunne se på det friske ansiktet at hun hadde noe å fortelle.
– Har dere hørt det rare – –
– Ja, barnet mitt. Men sangøvelsen –? Du kommer så tidlig?
Det ble ikke noe med sangøvelsen, mamma.
– Ble det ikke noe?
Nei, det var så mange som ikke kom. De torde visst ikke gå ut.
– Å gid, Anstein! Der ser du. Fru Mobekk begynte å bli oppskaket igjen, men mannen hennes behersket seg godt nå.
– Enn de som kom da, Emly?
– Det gikk ikke for oss heller, pappa. Vi forsøkte, men dirigenten var så nervøs. Vi fikk gal tone bestandig. Noen var så bleke. En av damene var så kvalm. Hun måtte ut å kaste opp. Vi ble sittende og prate bare. De pleier å le så fælt på øvelsene, men i kveld fikk de ikke til noen skøyerstreker.
– Men de hadde vel en bønnestund til slutt?
– Nei, det var visst ingen som torde, liksom.
– Der ser du, Anstein! Men så, Emly?
– Så gikk vi hjem. Det var som alle stundet hjem – som om det skulle være tryggere hjemme!
– Det synes vel du også, Emly min? Morens stemme var smigrende øm.
– Å, jeg vet ikke det, mamma. Hvis en er frelst, er en vel trygg alle steder. Jeg skjønner ikke at en som er frelst skal være redd for at Jesus skulle komme. Morens ansikt strammet til.
– Du er alt for ung til å dømme om slikt, sa hun skarpt. Din far og jeg – –. Nå, det kan være det samme. Hørte du om det varte lenge, Emly? Synet, mener jeg.
– Ikke svært lenge, visst. En mann falt på kne og ropte om frelse. Så løp han hylende inn. Da han like etter så ut av vinduet, svant synet vekk. Det var akkurat da solen kom fram. Én fortalte at da ble skyen han sto på, rød som dryppende blod. Det siste de så, var en hånd som pekte på byen her. Et øyeblikk etter var hele skikkelsen som et blekt tåkebilde. Så var det plutselig ikke mer.
– Å, Anstein!
– Ja, det er alvorlig, Lina. Undres om jeg skulle gå en tur til Lyngeid med det samme.
– Der ser du, Anstein! Du er bestandig så hissig mot småfolk. Men du får kanskje se på det med Lyngeid i morgen. Det er sent alt.
– Tror du jeg tør risikere det til i morgen da, Lina? Akk ja, ja. Kanskje det glir over, det hele. Har i grunnen ikke stor lyst til å ha noe med båtbyggeren å gjøre.
– Ja, ja, sa fru Mobekk. La oss se hvordan det føles i morgen. Rød som dryppende blod –
– Å, god natt, Emly min. Det er trygt og godt hjemme hos far og mor du, sov godt.
De gikk uten bråk til ro for natten. Mobekk la Bibelen åpen på nattbordet.
På kontoret hang Røst tilsynelatende i som før, tross mangelen på søvn. Han hadde sin egen private forretning fore i all hemmelighet. Det slet mer enn det som var i uorden i hjemmet.
Og under det hele holdt han skinnet ved like overfor kirken. Ingen var mer ivrig enn han. Han var takknemlig fordi han ikke var stillet under tukt for sitt ugreie forhold ved barnets fødsel.
Pastor Bjørnås hadde klappet ham vennskapelig på skulderen og sagt leende:
– Litt for tidlig ute, Røst far. Ja, ja, det er ikke så greit, sann!
Han var forståelsesfull, Bjørnås. Røst var mer ensom enn noen gang før i sitt liv. Om sommerkveldene gikk han og drev alene i skogen og omegnen av byen, og kom ofte hjem ved nattetid.
— –
En annen ville kanskje slått seg på drikk. Røst slo seg på religiøst arbeid. Og denne sommeren var det god anledning til det, for det var noe ekstra i gjære i menigheten. Til høsten skulle menigheten holde sitt femtiårsjubileum. I den anledning skulle det være store festligheter. Det hadde alt lenge vært under forberedelse. Komitéer av mange slags var nedsatt. Det skulle lages en kantate med kunstnerisk tilsnitt. Festens høydepunkt ville sannsynligvis bli avsløringen av Bjørnås’ bilde. Han satt daglig for en av byens malere. En innsamlingskomité var nedsatt for det øyemed. I den var Røst formann. Han smilte den dagen han praiet Mobekk for et bidrag til forevigelsen av Bjørnås. Det var ikke nei i sjefens munn. Bakke og Lyngeid og mange flere fikk han intet av – prinsipprytterne! De ville ikke være med på menneskeforgudelse, sa de.
Røst var enig med dem. Det var i grunnen noen kvalme greier. Men han var så vant til å være med med på kvalme greier at – –
Ja, hvorfor skulle en ha det bryet å opponere? En kom ingen vei likevel.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr.