«Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.» Jes 53:2
La oss i dag følge med til retterstedet og prøve å danne oss et bilde av det som skjedde, at vi kunne se hans lidelse i dens gru og «kongen i hans skjønnhet».
Jesu siste krefter er brukt opp da han mellom sine bødler når opp på Golgatahøyden. Hans klær blir tatt av, og han spikres til korset. Ved Jesu kors er det fire stridsmenn, muligens også fire ved hvert av de andre kors. Korset er ikke høyt, rimeligvis omkring to og en halv meter. En isopstilk som eddiksvampen rekkes på, er vanligvis en meter høy, og en oppreist soldat nådde altså opp til Jesu munn med en slik stilk. Opprinnelig bruktes som kors bare en pel i jorden. På denne ble den dødsdømte spiddet; undertiden ble en først spiddet på pelen etter at døden var inntrådt – som en forhånelse mot den døde.
Romerne brukte dog mest en tverrbjelke over treet. Altså som et virkelig kors. At Jesus ble korsfestet på et slikt kors, vet vi av at han «bar sitt kors», og med det menes tverrbjelken. Å bære hele korset ville være for tungt for én mann; ja, selv om Simon og Jesus hadde båret sammen.
Korset hadde da oftest form av en T. At Jesu kors dog hadde den formen som vi bruker som korstegn (†), synes å kunne sluttes av det at det var satt en innskrift på korset; den måtte være nokså stor, da den var skrevet på tre språk og skulle kunne leses av folk som stod nedenfor. Og denne innskriften var satt over Jesu hode; det er derfor rimelig at midtbjelken nådde over tverrbjelken.
Stundom spikret en midt på korset en plugg som den korsfestede kunne hvile på, undertiden også et lite feste under føttene. Om Jesus hadde dette, vet vi ikke.
Hendene ble spikret på tverrbjelken. Føttene hang undertiden fritt; men oftest ble også disse spikret fast. Slik med Jesus. Knærne ble bøyd, så fotbladet kom inn mot treet. Når kroppstyngden slet i hendene, brakk ofte armene. På tross av den veldige lidelse inntrådte ikke døden hurtig. Hvis de korsfestede ikke døde av utmattelse, kunne de leve opptil et par døgn.
Og all denne grufulle lidelse ble min kjære Frelser til del! Hvilken grenseløs kjærlighet. Ingen nagler kunne binde ham til korset, han hang der frivillig – alene fordi han elsket.
Til å begynne med var det en mengde mennesker ved korset – dels skuelystne, dels spottere. Klokken var ni om morgenen da Jesus ble korsfestet. Etter hvert ble disse nysgjerrige trette, og mange av dem gikk sin vei. Da er det Jesu venner nærmer seg. Soldatene som har måttet vokte de korsfestede så lenge mengden har stått omkring, får nå bedre tid og kaster lodd om hans klær. Dette hadde de etter loven rett til (Joh 19:23).
Imens er det Jesus anbefaler sin mor til Johannes, og Johannes tar rimeligvis straks den segneferdige Maria med ned til byen. «Fra den stund tok han henne til seg» (Joh 19:27). Da er klokken tolv middag. Og mørket siger inn. Johannes beretter ikke ordene om at Jesus er forlatt av sin far; disse ble talt mens Johannes var borte; men straks han kommer igjen, hører han Jesu rop: Jeg tørster! Da er klokken tre. Og Jesus roper sitt seiersord: Det er fullbrakt! – og overgir sin ånd i Faderens hender.
Da Jesus kom til Golgata, ble det rakt ham en besk drikk blandet med galle. Det var tenkt som en liten lindring i smerten, for den virket bedøvende på den dødsdømte. Men da Jesus så hva det var, nektet han. Han ville dø med dagklar bevissthet. Han ville bruke sine siste timer til bønn for sine bødler, til hjelp for den botferdige, til omsorg for sine nærmeste. Ja, vi må i sannhet si:
«Hvem kjente før slik kjærlighet,
så høy, så dyp, så vid, så bred!»
Fra boken «Med ham til Golgata», Indremisjonsforlaget