Innskriften
Pilatus hadde latt skrive følgende innskrift som ble festet på korset: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Innskriften sto på datidens verdensspråk: hebraisk, latin og gresk.
Inntil denne dag lar det seg ikke nekte at korsfestelsen virkelig fant sted. Det skjedde ikke i en «avkrok» uten vitner. Derimot hendte det slik Skriften hadde forutsagt, og det ble stadfestet av under og tegn.
Oppfylte profetier
Da Jesus hang på korset, ble det mørkt på høylys dag, forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, det tornet og lynte, jorden rystet og mange døde sto opp fra gravene og viste seg for mange i byen. Ingen skal være i tvil om at her døde himmelens kongesønn. Soldatene kastet lodd om Jesu kjortel. Jesu ben ble ikke brutt. Det ble stukket et spyd i hans side. Han ble lagt i en rik manns grav. Alt skjedde etter Bibelens ord.
Ved korset
Maria, Jesu mor, var der, sikkert med et hjerte som var «gjennomstunget», slik det var blitt sagt henne av Simeon i templet. Flere av de andre kvinnene så hva som skjedde med Jesus. Disippelen Johannes var også der, i alle fall en stund, men de fleste av disiplene var redde og holdt seg på avstand, slik Jesus hadde forutsagt.
Fristeren var til stede
Men djevelen var møtt opp. Gjennom yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste, spottet han Jesus og sa: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. Han er Israels konge, la ham stige ned fra korset, så skal vi tro på ham. Han har satt sin lit til Gud, la na ̊Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn» (Mat 27:42-43).
Det var sant at han ikke kunne frelse seg selv. Hans kjærlighet til det falne menneske var så stor at han ikke kunne utholde tanken på at du og jeg skulle gå fortapt. Derfor måtte han ofre seg selv. Og det var også sant at han kunne frelse andre, for han er virkelig verdens frelser!
Jesus seiret over djevelen allerede under kampen i ørkenen, etter dåpen i Jordan, men var ikke fri satans angrep etter det. Til og med Peter var et redskap for den onde da han ville ha Jesus til å gå utenom korset. Nå møtte satan opp igjen.
Dette var hans siste anledning til å angripe Jesus, men Jesus måtte fullføre vår frelse. I stedet for å stige ned fra korset og svikte sitt kall, ville han heller fullføre det oppdrag han hadde fått fra sin Far, og stå opp igjen fra graven – som seierherre!
Jesu ord på korset
Jesus hadde omsorg for sine helt til det siste. Midt i sin smerte bad han Johannes ta vare på Maria, sin mor (Joh 19:26-27). Men han tenkte ikke bare på sine nærmeste, men bad også for sine fiender: «Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!» (Luk 23:34).
Ved den niende timen, da det hadde vært helt mørkt i tre timer, utbrøt han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mat 27:46). Jesus måtte ta syndens straff. Du og jeg hadde fortjent å bli forlatt av Gud – for evig – og kastet i fortapelsen. Men Jesus led i stedet for oss. Skriften sier: «Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal 3:13). Han måtte smake Guds forbannelse og bli «forlatt av Gud». Dette gjorde han for å kjøpe oss fri fra Guds vrede.
Derfor kunne han også si til den botferdige røveren som hang ved sin side: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23:43). Han led i virkelige synderes sted – de som ikke kan frelse seg selv, men tar imot ham i tro.
Blodtapet etter all piskingen, væsketapet og smerten under syndebyrden gav ham en uutholdelig tørst. «Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? En løp da til og fylte en svamp med vinedikk. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å ta ham ned! Men Jesus ropte med høy røst og utåndet» (Mar 15:34;36-37), i det han sa: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23:46). Da var frelsen fullført, og satan var overvunnet for alltid.
De som var i nærheten var ikke i tvil lenger. Selv høvedsmannen som sto der, utbrøt: «Sannelig, denne var Guds Sønn!» (Mar 15:39).
Forsoningsdagen
Nå var den virkelige forsoningsdagen kommet, den som alle de tidligere offer hadde pekt fram imot.
Jesus Kristus var gått inn i helligdommen denne ene gang, med et fullkomment offer for alle tider. Ingen religion i verden forkynner et budskap som dette. Tenk – Gud selv ble menneske, din og min stedfortreder!
Hvem kan forstå det som skjedde på Golgata?
«Hvorfor har Gud valgt denne forsoningens hemmelighet, med det syndsforlatende blodet og den stedfortredende lidelsen?» Slik spør Andreas Fibiger i boken «Guds Lam». Og han fortsetter: «Du skal se på Golgata med troens øye – se på Jesus – som han henger der i sin lidelse, se at dette led han – for din skyld».
Det skjedde for din skyld alt det som hendte med Jesus. Det var for din skyld han ble plaget, slått av Gud og gjort elendig. «Der hang han, forfulgt av satan, forkastet av sitt folk, forrådt av sin disippel, foraktet av romerne, forbannet av loven og forlatt av Gud».
Da den store predikanten, Charles Haddon Spurgeon, lå for døden, sa han: «Kristus døde for meg, det er nok for meg å dø på».
Hør det enda en gang, du også: Jesus hang på korset for din skyld!