Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men han forkynte mer til religiøsitet og forbedring av det gamle menneske enn til syndserkjennelse og frelse i Jesus alene. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk prøvde å få styret til å kaste Lyngeid, uten å lykkes. Lyngeid fikk brev fra Ling der han fortalte at han hadde sett inn i evangeliet. Et syn på himmelen hadde gjort mange engstelige. Nå var mange opptatt med forberedelser til menighetens jubileumsfest. Red.
Lyngeid fikk ikke sove. Han hadde ligget et par timer alt. Det var så mørkt som en sen julinatt kan være. En anelse av lysning sto på vinduene. Han skjønte ikke riktig denne uroen som var over ham. En uforklarlig angst lå som et stille trykk over ham.
Han sto opp og hustruen våknet.
– Er du syk, Ansgar? hvisket hun.
– Nei, jeg bare står opp og hviler meg litt, forsøkte han å spøke. Han kikket inn i alkoven til Per. Men han sov rolig. Han gløttet på døren hos pikene. Der var ganske stille.
Han ble stående litt midt på golvet. Så begynte han plutselig å kle på seg. Hans hustru satt i senga.
– Hva er det, Ansgar?
– Jeg vet ikke, Agna. Jeg stikker utenfor litt. På et øyeblikk var Lyngeid nede. Han sto på toppen av bakken som førte ned til verkstedet. Et lunt, bløtt mørke ruget over land og sjø. Det var knettende stilt.
— –
Han så som i et lynglimt noe hvitt ute på brygga. Lyngeid var redd. Han ville til å snu. Men så spurte han seg selv hvorfor han var kommet ned her. Mon det ikke var en minnelse fra Gud. Som han gikk utover hadde han nær snublet i noe som lå på brygga. Han bøyde seg ned idet han holdt øye med hjørnet på skuret. Det han fikk fatt i, var en trøye.
Da fikk han en anelse om hva han ville finne bak skuret. Han gikk videre, forbi hjørnet. Lengst borte på gangplankene var det noe. Det han først så, var to hvite flekker, men da han stirret på det, så han at det var to hvite skjorteermer på en mann som sto trykket flatt inn til veggen.
– Hvem er det? spurte Lyngeid skjelvende i målet. Ingen svarte. Skikkelsen sto ubevegelig som en død.
– Svar! ropte han, nå sterkere. Samme resultat. Lyngeid var for redd til å gå ut på
plankene. Han ble stående der han var og tenke. Skikkelsen der borte kunne ikke komme lenger, for sjøen var rett foran ham.
– Kom i land, sa Lyngeid. Jeg rikker meg ikke før du kommer – om jeg så skal stå til det blir lyst.
Fremdeles intet svar.
Men om litt begynte mannen å bevege seg. Han famlet seg langsomt langs skurveggen med den ene hånden, mens han holdt den andre hvite armen opp for ansiktet.
Lyngeid vek et skritt bakover for den uhyggelige skikkelsen. Da mannen var kommet klar av hjørnet, satte han plutselig på sprang innover brygga. Men bare et øyeblikk så hadde Lyngeid kloen i ham. Basketaket ble ganske kort, for det var ingen sterk mann han hadde tak i. Lyngeid hadde fatt i den annens håndledd. De dro pusten kort og stønnende.
Da slapp Lyngeid plutselig.
– Er det du, Røst? gispet han.
– Ja, la meg gå.
– Eller gå selv.
– Hva gjør du her klokka ett om natten? Men mens han spurte gikk sannheten opp for ham.
– Å, men Røst. Hva tenker du på? Røst prøvde å gjøre stemmen trossig, men redselen skalv i trossen.
– Det får bli en slutt på det.
– Og dette tror du blir slutten?
– Jeg orker ikke mer, Lyngeid. Jeg må vekk fra smusset i meg og utenom meg.
– Du tar bare smusset med deg til helvete, Røst. Der kommer det til å stinke i deg og utenom deg i all evighet.
Ordene var skarpe som en kniv, enda Lyngeids stemme skalv av ømhet. Den andre svarte ikke. Men om litt hørte Lyngeid at han gråt. Han gikk bort og tok trøyen opp.
– Se, her er trøyen din, Røst. Nå går vi. De gikk gjennom døren, som Lyngeid satte kroken for, og opp skinnegangen.
Så slokker vi igjen, sa Lyngeid og skrudde av bryteren.Da sa Røst stille:
– Det var lyset som stoppet meg. Jeg
så det gjennom sprekkene i veggen da jeg skulle hoppe ut.
— –
Fru Lyngeid var oppe og påkledd da mannen kom inn igjen.
– Gud skje lov at du kommer, sa hun og klynget seg inn til ham. Jeg ble så fryktelig redd. Jeg har vært ute og sett etter deg. Hvor har du vært henne?
Lyngeid satte opp et ansikt midt imellom smil og gråt…
– På en måte har jeg vært ute og fisket, sa han.
Dagen etter måtte Mobekk til sengs. Han fikk skjelving og åndenød.
– Ta det med ro, sa legen, idet han lyttet til hjertet. Hm. Redd for tordenværet i går? Hva? Jeg visste ikke om at De hadde hjerte, Mobekk far. Men det har De jo. Ha, ha. Jo, De ma ̊ta det med ro, som jeg sier. Unngå sinnsbevegelser.
– Er det farlig, doktor?
– Tja, hvem vet! Et lite varsko iallfall. Hold senga. Jeg skal skrive ut noe til Dem.
— –
Mobekk ville ha Bibelen på nattbordet i stedet for testamentet. Bibelen gjorde liksom mer av seg.
Bjørnås kom på visitt. Det var så godt med Bjørnås. Han satt ved senga og talte så dempet og forståelsesfullt. Det var ikke farlig å få ham på sykebesøk. For han var ikke av dem som skaffet folk sinnsbevegelser, Bjørnås.
Men det var noe som plaget Mobekk. Når han følte seg dårligere, plaget det ham mest. Jo, han fikk visst se til å bli litt mer glad i Lyngeid. Han ble kanskje nødt til å sende bud etter ham.
— –
Så en dag sto Lyngeid ved senga. Mobekk smilte med fuktige øyne.
– Sett deg, bror, hvisket han stakkåndet. Lyngeid stusset, men lot seg ikke merke med noe. Han satte seg.
– Jeg ville så gjerne ha allting klart, fortsatte Mobekk anstrengt, nå jeg kanskje skal dø.
Lyngeid lysnet opp.
– Se, det var gildt å høre, Mobekk.
– Vi har vært fiender vi to.
– Vi? spurte Lyngeid forundret.
– Ja, vi har jo vært sinte på hverandre.
– Ikke jeg, sa Lyngeid kort. Jeg har bare vært forarget over ditt hykleri. Mobekk var merkverdig rolig til å ha et hjertetilfelle.
– Der hører du hvordan du er – dømmesyk og allting. Vær nå grei, Lyngeid! La oss halvere, så ber vi hverandre om forlatelse. Så blir det så godt å møtes i himmelen.
– Jeg er redd du ikke kommer der. Lyngeid så den syke rett i øynene. Men Mobekk viste intet tegn på opprør.
– Jeg blir ikke sint, Lyngeid. For legen har forbudt meg å bli sinnsbeveget. Et smil holdt på å trenge seg fram på Lyngeids ansikt, men han trengte det tilbake. I stedet sa han alvorlig:
– Kan du da ikke innse at du endog ved dødens terskel leker blindebukk med deg selv? Du pirker med småting for å berolige din samvittighet, mens du lar ditt egentlige gudsforhold være
utenfor. Du er ikke gjenfødt, Mobekk. Den syke gjorde en grimase og slo
trett ut med hånden.
– Du må ikke snakke så hardt til meg, Lyngeid. Mitt hjerte tåler det ikke. Og legen har forbudt meg – – Åh!
– Det var leit du ikke går med på mitt forslag.
– Jeg vil forsøke å sove litt.
Lyngeid gikk. Fire dager etter var Mobekk oppe.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.