«Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.» Joh 4:23
Vi behøver ikke noen lang forklaring om at den sanne tilbedelse ikke lenger er knyttet til et bestemt sted, som i den gamle pakt. Men Jesus knytter frelse og tilbedelse sammen: «Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4:22). Det understreker hva vi har sett: Tilbedelse fødes bare der hvor man kjenner frelsen, og den begynner med syndenes forlatelse. «For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31:34).
Å kjenne Gud og være frelst er samme sak, å kjenne Gud og tilbe ham er også samme sak. Man er født til å tilbe, så snart man er blitt et Guds barn. Det var noe av det første Jesus underviste den samaritanske kvinne om, så snart hennes synd var erkjent. Så er tilbedelsen ikke bare beregnet for viderekomne.
Når det er Faderen som skal tilbes, må det jo være barnene som tilber. Guds fadernavn er kommet til oss gjennom Jesus. Det er noe av det nye ved den nye pakt at hver enkelt troende tør kalle Gud sin Far. La oss da, så sant vi er hans barn, som er født av ham, med glede lytte til Jesu undervisning om den sanne tilbedelse. For det er barnenes privilegium å leve og ånde i tilbedelse av den sanne Gud.
Når Gud vil ha slike tilbedere, er det mer et ønske i hans hjerte enn et krav i hans vilje. Det er hans kjærlighet, som forlanger og vil at vi skal bli slike tilbedere. Det er ikke spørsmål om hvor vi tilber, men om hvordan vi tilber, om det er i ånd og sannhet, for Gud er Ånd. Og bak all hans søken og alt hans arbeid med oss ligger det altså et savn i hans hjerte. Man skal ikke misbruke ordet vidunderlig, men her er det visst ikke noe annet ord som er dekkende for saken.
Om Joram står det i 2. Krønikerbok (21:20): «Han gikk bort, og ingen savnet ham». Slik er det ikke med deg om du er gått bort fra Gud. Gud savner deg! Savnet er utrykk for kjærlighetens vemod og smerte, når den elskede er langt borte. Men når Herren riktig vil uttrykke sitt hjertes tilfredshet, sier han, når han en gang har samlet sitt folk hjem: «De skal ikke frykte mer og ikke bli skremt, og ingen av dem skal savnes» (Jer 23:4).
Satt på spissen kan vi si at liksom vårt hjerte ikke kan tilfredsstilles uten Gud, slik fryder det hans hjerte når han finner sanne tilbedere. Det tilfredsstiller hans hjertes savn. Hvorfor skal han så savne deg mellom dem? Du er elsket og savnet! Kom hjem til ham i Jesu navn og vær fornøyd med å være elsket, for det er nok for tid og evighet! Du er savnet, fordi du er elsket, og du kan ikke være tjent med å vise denne søkende, savnende kjærlighet fra deg, med mindre du vil savne Gud i evighet. Han søker deg nå gjennom dette budskapet! Tør du så ikke melde deg inn i tilbedelsens skole og begynne med å motta dine synders forlatelse for Jesu skyld? Tør du la være å risikere å skulle savne Gud for evig?
Utdrag fra Marius Jørgensens bok «Bønnen og Helligånden»