Oppe på loftet var det innredet et værelse til Magnus og Tor. Nyrommet ble det kalt. Ute på selve loftet stod det fullt av kasser og store kister.
Hver morgen hørte guttene at noen gikk i trappen opp til loftet. Jo, de forsto hvem det var.
Det var mor.
Bak en av de store kistene hadde hun bønneplassen sin. Der bøyde hun kne og bad for alle sine kjære, også for de to der inne på nyrommet. Det ble gjerne til at guttene lå stille den stunden mor holdt til der ute.
Ja, hvem vet – kanskje de også foldet hendene sine og bad Gud om Guds velsignelse over den nye dagen.
Men så en dag ble mor syk. Hun lå til sengs, svak og blek og hadde store smerter. Far satt ved sengen, og barna gikk stille omkring. De bare hvisket, for ingen ville forstyrre mor. Å, hvor det var ondt at mor var så syk. Kanskje mor skulle dø?
Magnus, som var eldst, forsto hvor svært det ville være å miste mor.
Men han hadde lært å be. Hvorfor ikke be Jesus hjelpe? Jesus som hadde gjort de syke friske den gangen han var her på jorden. Han tenkte det var best å be der oppe på loftet, hvor mor pleide å holde til når hun bad.
Han listet seg opp og falt på kne bak kisten.
«Kjære Jesus, mor er så syk. Kjære Jesus, gjør mor frisk igjen. Kjære Jesus – – –.» Magnus tigget og bad.
Han kjente seg så lett og glad da han var ferdig. Jesus ville sikkert gjøre mor frisk igjen.
Dagen etter var mor mye bedre. Hun ble sterkere for hver dag som gikk, ja den dagen kom da hun var helt frisk.
For Magnus ble dette så stort. Jesus hørte hans bønn. Det hjalp å be. Og det ble ikke bare denne ene gangen at Magnus søkte plassen bak kisten på loftet. Hver gang det var noe vanskelig for ham, gikk han dit opp. Om han ikke alltid fikk det han bad om, så var det så godt å si det til Jesus. Han fikk erfare at Jesus hjelper bestandig, om ikke alltid på den måten vi ønsker.
Fra «300 fortellinger» av Mia Hallesby, Indremisjonsforlaget, 1946