«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Åp 3:20
I hele Skriften tror jeg neppe jeg kjenner noe ord som kaster klarere lys over bønnen enn dette. Jeg synes det er nøkkelen som åpner døren for meg inn til bønnens hellige og salige verden.
Å be er å lukke Jesus inn.
Her får vi for det første høre at det ikke er vår bønn som setter Jesus i bevegelse. Men det er Jesus som får oss til å be: Han banker på. Med det gir han til kjenne at han vil inn til oss. Vår bønn er alltid en virkning av at Jesus banker på hos oss.
Sjelens åndedrett
Fra gammel tid har man kalt bønnen sjelens åndedrett. Det er et utmerket bilde.
Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen.
Kristus sier: «Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn». Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen, og heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss.
Han behøver bare adgang. Så går han selv inn. For han vil inn. Og han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang.
Som luften går stille inn når vi puster, og gjør sin regelmessige gjerning i lungene våre, slik går Jesus stille inn i våre hjerter og gjør sin gode gjerning der inne.
Han kaller det å holde nattverd med oss.
Etter bibelsk språkbruk er dette felles måltid en betegnelse for det fortrolige og festlige samvær. Dette gir oss et nytt glimt inn i bønnens vesen: Den er av Gud tenkt som det fortrolige og «festlige» samvær mellom Gud og mennesket.
Se nå hvor nådig bønnen er ordnet!
Å be er ikke noe mer innviklet enn å lukke Jesus inn i vår nød. Å be er å gi Jesus adgang til å bruke sin kraft på vår nød. Å be er å gi Jesus adgang til å forherlige sitt navn på vår nød.
Bønn er noe som går dypere enn alle våre ord. Den finnes i sjelen, før vi får formet den i ord, og den ligger igjen i sjelen når bønnens siste ord er gått over våre lepper.
Bønn er en tilstand i vårt hjerte, en sinnstilstand. Bønn er en bestemt hjertestilling til Gud, som han i sin himmel straks kjenner som bønn, som et rop til hans hjerte. Om den formes i ord eller ikke, betyr ikke noe for Gud, men bare for oss.
Hva er det for en sjelstilstand? Hvordan ser den hjertetilstand ut som Gud kjenner som bønn?
Jeg vil nevne to ting. Det første er hjelpeløsheten, det andre er troen.
Hjelpeløsheten
Bønn og hjelpeløshet hører uløselig sammen. Det er visst bare den hjelpeløse som kan be.
Du som er mor forstår lettere denne side ved bønnen. Ditt lille spedbarn kan ikke forme en eneste bønn til deg i ord. Og likevel ber den lille så godt han kan.
Han kan riktignok bare skrike. Men du forstår bønnen i skriket hans.
Den lille behøver ikke engang å skrike. Du trenger bare å se ham så hjelpeløst avhengig av deg, så stiger det en bønn til ditt morshjerte som er sterkere enn alle hans skrik.
Jeg blir ikke trett av å understreke hjelpeløsheten, for det er den som er det avgjørende, ikke bare i vårt bønneliv, men i hele vårt forhold til Gud.
Troen
Jeg behøver bare å nevne dette med troen, så kjenner alle som ber, at vi rører ved et av bønnelivets aller ømmeste punkter. Det står jo så mange og skarpe ord i Bibelen om at vi må be i tro dersom vi skal vente å bli bønnhørt.
Disse ord har dømt mang en fattig beder ned i støvet, ja gjort ham så helt til intet at han kjenner det umulig å be.
Min tvilende venn: Din sak står ikke så dårlig til som du selv mener. Du har mer tro enn du selv vet. Du har tro nok til å be, ja tro nok til å bli bønnhørt. Troen er en merkelig ting som ofte gjemmer seg vekk så vi verken kan se eller finne den. Og likevel er den der og viser bestemte og tydelige livstegn. La oss se litt på disse.
Troens kjennetegn er å komme til Jesus. Det var akkurat slik de gjorde, de som kom til Jesus og fikk høre Jesu eget ord innen de gikk: «Din tro har frelst deg». De gjorde ikke noe annet enn å komme til Jesus og fortelle ham sin nød, enten det nå var legemlig eller åndelig nød, eller det var begge deler.
Se nå her på troens enkle, men tydelige livstegn:
Den ser sin nød, innrømmer sin hjelpeløshet, går til Jesus og sier ham akkurat hvor ille det står til og legger sin sak i Jesu hånd.
Nå kan du og jeg si oss selv hvor mye tro vi må ha for å be. Vi har tro nok, når vi vender oss til Jesus i vår hjelpeløshet.
Her ser vi tydelig hvordan den rette bønn vokser frem som en frukt av hjelpeløsheten og troen.
Utdrag fra «Bønnens verden», Luther forlag, 1978