«I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg til for en tid i Moabs land.» Rut 1:1
Frafallet var stort i Israel etter at Josva døde. Israel glemte sin Gud og «tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de eldste var i live, de som overlevde Josva, de som kjente til alle gjerninger som Herren hadde gjort for Israel» (Jos 24:31). Folket forlot Herren og dyrket Ba’al og Astarte (Dom 2:13).
Under dommertiden som fulgte, var Israel stadig under angrep fra folkene omkring. Så kom hungersnøden. I denne fortvilte situasjonen forlot Elimelek, med sin hustru og deres to sønner, Betlehem i Juda for å slå seg til i Moabs land. Der ble de boende i 10 år – helt til Elimelek og hans to sønner var døde. Da brøt kona, No’omi, og de to svigerdøtrene opp fra Moab for å dra til Betlehem. De hadde hørt at Gud hadde sett til sitt folk og gitt dem brød. Men bare No’omi og den ene svigerdatteren, Rut, nådde fram til målet. Orpa vendte tilbake til «sitt folk og til sin gud» (Rut 1:15). Rut derimot, var fast i sitt forsett og ville følge svigermoren, i det hun sa: «For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (1:16). Vi kjenner beretningen. Vel framkommet, ble Rut tatt til ekte av løseren Boas.
Hva har denne fortellingen å si til oss? Har den et budskap til oss som lever i dag? Her er det flere ting å nevne. Vi skal bare ta fram noe.
For det første er det ingen selvfølge at kommende generasjoner går i sine fedres fotspor. Kristen tro og overbevisning arves ikke automatisk fra far til sønn. Liv skapes ved fødsel. Bare den som er blitt gjenfødt til liv i Gud, gjennom frelsen i Jesus Kristus, har fått «det himmelske syn». Da blir det om å gjøre å gå på Guds vei i sannhet, og en er blitt redd for «verdens forførelse» og de tomme avguder. Pilegrimen har sitt blikk vendt mot himmelen.
Elimelek dro bort fra Betlehem for en tid. Det er det neste som skal nevnes. Ordet Betlehem betyr «brødhuset». Det er farlig for Guds folk å forlate de steder hvor Ordet forkynnes. De helliges samfunn er livsnødvendig dersom vi skal bli bevart i troen. La oss samles trofast og regelmessig til forsamlingens møter og bønnemøter! Glem ikke husandakten! La ikke «lønnkammeret» stå ubrukt! I avsides stillhet med Jesus næres troen, og der fødes vitnetrangen. «Ordet fra Guds munn» – og bare det – er mat og føde for vår sjel. Det samme Ordet er også det eneste som kan skape nød for de ufrelste.
For det tredje hører vi at Elimelek dro til Moab. Der var frafallet enda større enn i Israel. De sto stadig i fiendskap til Israel – helt fra de nektet israelsfolket å dra gjennom landet under vandringen fra ørkenen til Kana’an. I Moab rådde «Bileams villfarelse» (2Pet 2:15; Åp 2:14), med avgudsdyrkelse og utukt. Deres nasjonalgud var Kamos, han som i likhet med Molok krevde menneskeoffer. Det er farlig for Guds folk å slå seg ned i «Sodoma», slik også Lot gjorde. Skriften advarer oss mot det (2Kor 6:4; 2Pet 1:4; 2Pet 2:20 m.fl.).
Det fjerde som skal nevnes, er at Gud ofte må sende mange ting i vår vei for å få oss til å rope om redning. Det er mange eksempler på det i Dommernes bok. Da folket vendte seg mot avgudene, måtte Herren tukte dem med krig og hunger, og da først ropte de til Gud om frelse. Guds tanker med oss er at vi ikke må gå fortapt. Hans største ønske – også med tukten – er at vi skal komme til «sannhets erkjennelse» slik at han får åpenbare frelsen i Jesus Kristus for oss.
Og til sist skal vi minne om at Jesus er livets brød. Han har dekket bord for oss, og sier til oss som Boas sa til Rut: «Kom hit og et!», og «hun spiste og ble mett, og enda hadde hun til overs» (Rut 2:14). Hos Jesus er det mat å få – åndelig føde i rikt mål.
Kom også du til brødhuset!