Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, hadde uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men hans appellforkynnelse var mer kraftfull og uten liv enn sann bibelsk og sjelesørgerisk. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å få hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk ville helst få Lyngeid ut av menigheten, men Bakke støttet Lyngeid. Emly Mobekk fikk fred med Gud ved hjelp av sin bestemor. Mange var engstelige på grunn av et syn på himmelen. Noen døyvet angsten ved aktiviteter i forbindelse med menighetens jubileumsfest. Stian Røst prøvde å ta sitt eget liv. Grosserer Mobekk fikk hjerteproblemer. Ling så inn i evangeliet og kom tilbake for å ha møter. Pastor Bjørnås ble sendt på sykehus. Red.
Fra først av var det tanken at Ling skulle være i byen bare noen få dager. Men da Bjørnås ble syk, kom han til å stanse lenger.
– Det er Guds finger, sa Lyngeid. Han og Ling satt og pratet sammen
en frikveld.
– Guds finger, tok Ling opp igjen. Ja, jeg tror at Gud har pekt på denne byen for meg. Men jeg skjønner ikke at det følger slik kamp med å være her. Sist holdt jeg på å sette livet til. Nå er det snart like galt igjen.
– Hva er det som plager deg?
– Forsamlingene er små. Det er ingen vekkelse. Korene er uvillige. Mobekk er ikke å se, og flere med ham.
Lyngeid smilte lunt.
– Det var mange grunner til mismot
det, sa han.
– Ja, ikke sant?
– Nei, det er ikke sant. Forsamlingene er store de.
– Den var dobbelt så stor den første kvelden.
– Ja, men de som kommer nå, kommer for å høre. Den første kvelden ble de skuelystne sjaltet ut. De som løp etter predikanten, møtte Gud. Og det møtet tålte de ikke. Så holder de seg vekke for ikke å risikere å møte Gud en gang til. Det er en slags vekkelse, det også.
– Hm.
– Det behøver du ikke å si «hm» til. Det er vekkelse i direkte mening også. Det er mer vekkelse i menigheten nå enn sist du var her.
– Hm, sa Ling igjen. Hvilket bevis har du på det?
– Det gjærer og bryter hos oss alle. Jeg er vakt. Det er blitt svært om å gjøre for meg å ha klarhet over hvilket folk jeg hører til. Med min kone er det likedan. Det samme hører jeg av forskjellige menighetslemmer. Mobekk er nok vakt over det spørsmålet han også. Han tør bare ikke få noe svar på det.
– Enn korene?
– Tja – – –
Lyngeid ble avbrutt. For nå kom Dordi hjem. Det var hun som kom til å gi svar om sangkorene. Hun så både oppglødd og hemmelighetsfull ut.
– Det holdt på å gå over ende, brøt hun ut.
– Koret? spurte moren, som fulgte med Dordi inn i stua til karene.
– Ja, koret.
– Nå like før festen?
– Ja, det var et røre uten like.
Lyngeid nikket til Ling. Ling så alvorlig på Dordi, og spurte nervøst:
– Har det hendt noe, Dordi?
– Ja, det var en del som sa de ville slutte.
– Hvorfor det?
Dordi så forskrekket fra den ene til den andre.
– Å, det var noe, sa hun unnvikende.
– Men hva? spurte faren.
– De ville ikke finne seg i å bli utskjelt på hvert møte, sa de.
– Utskjelt?
– Ja, de ble satt i gapestokken. De ble utpekt som dårlige jomfruer. Nå kunne de like godt slutte, så slapp de å være til forargelse for – – –
Dordi bet seg i leppa. Hun hadde sagt for mye alt.
Men moren maste på:
– Til forargelse, for hvem?
– Åh, det var for han båtbyggeren, og for Ling, som trodde at de var så gode selv. Et vemodig smil gikk over Lyngeids ansikt. Men Ling var svært alvorlig.
– Der hører du, Lyngeid, for et bråk jeg har laget. Det er snaut jeg kan bære det ansvaret.
– Å, ta det noenlunde rolig. Vær du bare sikker på at du forkynner Guds vei. Så får Gud ta ansvaret for følgene.
– Det er akkurat der kampen står: Forkynner jeg Guds vei rett?
– Du er nok vakt du også, Ling.
– Hvordan gikk det så, Dordi?
– Jo, formannen i koret hadde en sjau med å berolige gemyttene. Han gråt nesten. Han holdt en tale for dem. De måtte ikke ta seg nær av allting heller. Han der Ling skulle jo snart reise sin vei. Og nå var jo Bjørnås oppe igjen, så han snart kunne overta. Da kom alt i sin gamle gjenge. Og så skulle det bli så greit så. I hvert fall måtte de nå tenke på festen, og sette alle krefter inn for kantaten. De kunne ikke ha slikt tøys på øvelsene, nå på slutten. Han håpet at medlemmene måtte være greie, og at dirigenten ikke måtte tape motet om det var litt ekstra trøbbel.
– Så ble det vel ro da? spurte Ling, som satt og brente i kinnene.
– Jo, det så ut til å bli det. Men så ødela Sevrin det. Nå brente Dordi i kinnene også.
– Hvordan det?
– Jo, han spurte om ikke den beste løsningen var å omvende seg til Gud.
– Hoi sann! Hvordan gikk det?
– Da så det ut til å sprekke for alvor.
Noen av damene gråt.
– Se det. Gråt de?
– Ja, i sinne. Nå fikk de ikke lov å være i fred på øvelsene heller. Det var noen som mumlet om at de kunne skjønne at Sevrin skulle bli svigersønn til – – –
– båtbyggeren, lo Lyngeid. Ser du, Ling. Det er visst meg som lager bråk.
– Hvordan endte det, Dordi? Det var moren som spurte.
– De ble enige om å la det bero til over festen. Så skulle de komme sammen og – – –
– Og omvende seg? skjøt Ling inn.
– Jeg vet ikke riktig om det var det de mente. Men nå måtte de ha fred til å arbeide den stunden som var igjen.
— –
Det var sant at det gjærte og brøt i Guds samfunns menighet. Lyngeid sammenlignet det med bulderet i en vulkan før utbruddet kom. Han gikk og ventet spent på eksplosjonen. Kanskje på festen, eller før – – –
Ling hadde reist. Noen sa åpenlyst at de var glad for at de var kvitt oppvigleren. Bjørnås var kommet i arbeid igjen. Han ble likefram feiret. Han hadde jo vendt tilbake fra dødens port. Bjørnås var takknemlig for varmen som slo ham i møte. De fleste syntes nok at han var forandret siden han var iblant dem sist. Det var noe fortenkt og lidende over ansiktet hans. Men det var naturligvis ettervirkningen av sykdommen. Bare han fikk litt tid på seg, ble han nok den samme som før, tenkte de.
Lyngeid møtte en ny vennlighet fra pastorens side. Og en dag sa Bjørnås:
– Det er lenge siden jeg snakket noe fortrolig med deg, Lyngeid. Jeg tror jeg vil komme til deg en ettermiddag.
– Ja, gjør det, sa Lyngeid glad. Kom om – – –
– Nei, nei, Lyngeid, ikke nå du. For tiden er det så mye å stå i. Men etter festen – – –
Lyngeid tenkte sitt: Merkelig som de ståker med den festen. Alt viktig skulle utsettes til den var over, så det ut for.
Mobekk hadde latt seg se i kirken igjen, siden Bjørnås fortsatte etter sykdommen. Han satt oppusset og blåsprengt i ansiktet på en av de første benkene. Det var lett å se nå at han hadde dårlig hjerte.
– Jeg synes ikke Bjørnås taler så godt nå som før, sa han misfornøyd hjemme etter formiddagsprekenen.
– Bedre, sa gamlemor Mobekk.
– Du skal nå alltid ha en annen mening enn vi, hogg ungfruen i. Jeg er enig med Anstein. Det er noe uklart ved Bjørnås’ preken nå.
– Ja, som det kan være i brytningstider. Han er kanskje vakt. Sønnen og svigerdatteren stirret sint på henne.
– Nei, nå går det for vidt, fór Mobekk opp. Du sitter likefram og antyder at Bjørnås heller ikke er omvendt. Han er kanskje en dårlig jomfru, han også?
– Gud vet, sa gamlemor stille. Men øynene hennes fyltes langsomt med tårer da hun hadde sagt det.
– Stakkar, hun blir gammel og rørete, mor nå, tenkte fru Lina.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.