De gamle grekere holdt store kappløp. I disse løp gjaldt det å komme først til mål for å vinne seierskransen. Den var gjerne en stor krans av laurbærblad.
Ved et slikt kappløp var en gang kongen og dronningen, prinsen og prinsessen til stede. De hadde sine plasser ikke langt fra mål. Deltagerne stod oppstilt og ventet bare på signal.
– Nå løp de, og av sted sprang de.
Mange løp godt, men én utmerket seg spesielt. Han var førstemann hele veien. Nå nærmet han seg det stedet hvor de kongelige satt. Da kaster prinsessen et stort gulleple ut på banen, så det triller like foran ham. Som et lyn farer den tanke gjennom ham:Et gulleple, hvor mye er ikke det verd.
Han bøyer seg ned og tar det opp og springer videre. Men på en løpebane teller sekundene. Han har tapt tid. En annen kommer foran ham og vinner laurbærkransen.
Neste dag går han til en gullsmed og ber ham smelte gulleplet. Om han ikke vant seierskransen, så har han alt gullet i stedet. Hvor skuffet ble han ikke da det viste seg at eplet bare hadde et tynt lag av gull utenpå, ellers var det av malm.
–– –
Vi er alle med i livets store kappløp med himmelen som mål og livsens krone som seierskransen. Men mange lar seg blende av denne verdens gull og setter jordens skatter høyere enn de himmelske.
«300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, 1946