«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone.» Mat 25:31
I tiden før Jesu gjenkomst vil det være mange mennesker som mener de har et godt forhold til Jesus og et rett kristenliv. De lever i god tro, er sikre og trygge på at alt er rett med dem. De har ingen tanker om at det kan være noe grunnleggende galt i deres forhold til Jesus, at det kan være noe som må bli annerledes fordi det ikke er rett slik det er. Det kan ikke falle dem inn å tvile på at deres kristenliv er rett. Å gi rom for slike tanker, er totalt fremmed.
Vi møter dem i de fem dårlige jomfruene: «Herre, lukk opp for oss!» De trodde så sikkert at de hørte til innenfor. Eller de sier som den unyttige tjeneren: «Se, her har du ditt!». Han var også så sikker på at han hadde gjort det rette. Ja, det skal være mange som skal argumentere med stor overbevisning om sin rett overfor Jesus på den dagen. De er vant med å kunne snakke seg ut av enhver situasjon. Det er så selvfølgelig at det skal gå denne gangen også.
I tiden før Jesu gjenkomst – det er der vi er nå. Er det slik vi er – sikre, trygge, i god tro? Det er så mange som ligner Jerusalems innbyggere, de det står om i Klagesangene (1:9): «Hun tenkte ikke på hva ende det ville ta med henne». Hun var så sikker på sine veier, «de som tar ende med forferdelse».
For når Menneskesønnen, Kongen, kommer, da blir alt så annerledes. Da er det han som har regien. Vi leser: Da skal han – og – da skal kongen si (Mat 25:34). Da er det han som har det siste og avgjørende ordet. Det blir ingen forhandlinger den dagen, alt er sagt og avgjort når han har talt. Vi leser videre (7:22-23) at Jesus sier det vil være mange som inntil da har levd i god tro, og er overbevist om sin rett, men som får høre: «Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett». De blir til skamme, for de eide ikke den rett de så sikkert trodde at de hadde. Så er de evig fortapt.
«Det ord jeg har talt»
Men betyr dette at alt er uforutsigbart, at ingen kan vite hvordan det vil gå? Nei slik er det ikke, for det som gjelder, og som Jesus sier den dagen, er ikke noe nytt som ingen kan vite. Vi kan lese i Johannesevangeliet (12:48) at Jesus sier: «Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham. Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag».
Han som kommer og skal tale er den samme Jesus som kom og har talt. Det er det han har talt som skal gjelde på den dagen. Når det er så mange som lever i god tro, som viser seg å være falske, så er det fordi de aldri riktig har hørt hva Jesus har sagt. I selvsikkerhet har de funnet sin egen løsning, hvor de godt kan ha tilegnet seg mye fra Jesu ord. Men det er slik at de har passet det inn i sin egen lære og tro. Jesu ord er alt han har talt og har gitt oss ved apostlene. Det er hans ord, med hans mening. Å høre og ta imot Jesu ord, er å ha et lyttende forhold til alt han har talt, som fattige, som de som selv ingen ting kan og ingen ting vet, og som derfor må høre, høre av Faderen og lære (Joh 6:45). Han vil lære å kjenne sammenhengen. Derfor sorterer han ikke ut eller velger bort noe, men hører gjerne alt hans ord. Da skal vi «kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre oss» (Joh 8:32). Vi skal få lære å kjenne ham rett som er Guds løsning for oss – Jesus Kristus.
De velsignede
I Mat 25:34 står det: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side», og i vers 40: «Og kongen skal svare og si til dem». De han her taler til og om, er de velsignede. Det er de rettferdige som han kaller for sine minste brødre. Til dem sier han: – Kom hit, arv, ta i eie! «Gå inn til din herres glede!» (v. 23). Så er det forløsende ordet sagt, og riket ligger åpent og ferdig foran dem. De som er velsignet skal for evig oppleve velsignelsens fullkommenhet.
Paulus skriver om dette i 2Tes 1:10: «– den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere».
Han er herlig i sine hellige – Jesus kommer i sin herlighet, og da skal de hellige bli en del av hans herlighet – de skal åpenbare ham. De skal stå der som hans frukt, kjøpt av ham som gav seg selv og satte sitt liv til for dem. De er hans herlighet, fordi han seiret da han kjøpte dem til Gud med sitt blod. Så blir også de hellige herliggjort i ham, for – de «skal bli ham lik» (1Joh 3:2) og «skinne som solen i sin Fars rike» (Mat 13:43).
Han viser seg underfull i alle som tror – underfull, fordi dette overgår alt som tenkes kan. «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1Kor 2:9).
Hvem er disse hellige som skal få oppleve dette? Hvorfor hører de med blant de velsignede? «Dere trodde vårt vitnesbyrd til dere», skriver Paulus. Han kom til dem med et vitnesbyrd om Jesus, om Guds nådes evangelium, og de trodde det. Derfor skal de få oppleve dette og høre med blant de velsignede. I Titus brev, i det tredje kapittelet (v. 5 og 7), skriver Paulus: «Han frelste oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn (…) for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på».
De forbannede
Men ikke alle hører til disse. I Mat 25:41 og 45 heter det: «Så skal han si til dem på venstre side», «da skal han svare dem og si». Om disse sier han: «dere som er forbannet». Mange av dem har helt sikkert velsignet seg selv, men hva hjelper det nå? Når han sier: «Gå bort fra meg, til den evige ild!», må de gå dit, og det er ingen vei tilbake.
Om dette skriver også Paulus i 2Tes 1:7-10. Når Herren Jesus åpenbarer seg, kommer han med «flammende ild», med stor vrede. Da kommer den endelige dom over alt det onde, alt Satans verk. Den dom som er blitt holdt tilbake, bryter da frem. Han kommer og tar hevn, og det blir en rettferdig hevn. Den kommer over dem som har møtt Guds åpenbaring med vantro og forakt, derfor kjenner de ham ikke. De har vært ulydige mot vår Herre Jesu evangelium. Det er ikke gjerninger som mangler dem, men tro.
Det blir en straff som betyr lidelse, en lidelse som er evig, en evig fortapelse, som er undergang og ødeleggelse, men også det å bli utenfor og borte fra det evige livs glede og herlighet.
«Lær meg, Herre, dine forskrifters vei! Så vi jeg ta vare på dem inntil enden. Gi meg forstand, så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte. Led meg fram på dine buds sti! For i dem har jeg min lyst. Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning» (Sal 119:33-36).