Nikolai Andreas Høigård trasker omkring i tåken uten å vite hvor han egentlig skal gå hen. Det er ikke så lenge siden han kom på frifot igjen nå siste gangen (…).
En gang hadde han vært lykkelig han òg, men det var lenge siden. Han tenkte ofte på de sorgløse dagene hjemme hos mor. Han husket hvordan hun slet for å holde hjemmet sammen. Far døde da han var tre år, og mor gikk som avisbud hver morgen og som vaskekone hver kveld for å tjene til livsopphold for seg og barna. Og det gikk. Streng var mor, men ingen hadde så godt hjerte som hun. Gjorde de det som rett var, gledet hun seg, men gjorde de noe galt, tok hun seg urimelig nær av det.
Tidlig hadde Nikolai måttet ut å tjene. Like etter konfirmasjonen hadde han fått plass på en bondegård et godt stykke fra byen. Der var han kommet langt opp i en fjellbygd som anleggsarbeider, den gang de skulle legge jernbanen over fjellet.
Her traff han Rønnaug, den eldste jenten på en liten plass. 21 år gammel ble han gift med henne. Et lite og velstelt hjem fikk han – kammers og kjøkken. Det føltes så godt å få kjenne et hjems trygghet og fred igjen. Det var mange år siden han hadde kjent det nå. En lyshåret jente fikk de også. Solveig kalte de henne (…).
Men det varte ikke lenge før Nikolai kom inn i elendigheten. Kameratene ba ham smake «det sterke», og så gikk det fort nedover. For Nikolai hadde svak karakter. Han husket godt den dagen lensmannen kom hjem til ham sammen med to håndfaste karer for å hente ham. Det var etter slagsmålet en lørdags kveld. Hagbart var død etter det slagsmålet, fortalte lensmannen. Nikolai husket godt hvor underlig Rønnaug hadde sett etter ham, da han dro av sted med håndjern om hendene den dagen. Og enda bedre husket han lille Solveigs spørrende øyne. Hvor skulle far hen nå?
Det var siste gang han hadde sett dem. Hans kone, Rønnaug, døde mens han satt inne, og hvor Solveig var blitt av, visste han ikke. Ingen ville fortelle ham det. De fleste visste det nok heller ikke. «Stakkars ungen», sa bestemor, «det er nok best hun kommer vekk, så hun aldri får vite at far hennes er en morder».
Uff, hvor sulten han var, og slik som han frøs. Klærne var klamme og tunge. Får jeg ikke mat nå, går det galt igjen, tenkte han.
Og nå gikk Nikolai Andreas Høigård her i tåken. Han var over 60 år nå og en merket mann. Da han kom ut av fengslet etter den første dommen, varte det Carl Bloch: «Hyrdene finner barnet» ikke lenge før han ble sperret inne igjen. 20 Og siden hadde han vært en fast gjest på Boden, Akershus og Jæren (…).
Høigård visste at hans gamle mor levde ennå og bodde på gamlehjemmet. Hun var over 85 år nå, og han hadde ikke sett henne siden han var ganske ung. Hun ville nok ikke kjenne ham igjen. Mange ganger hadde han vært ved porten til gamlehjemmet, men snudd. Stakkars gamle mor. Det ble nok verre når hun fikk se ham slik. Nå var hun vel blitt fortrolig med tanken på den håpløse gutten.
Foran en stor leiegård stanset han. Han fikk bite i det sure eplet og gå inn og be om mat.
I første etasje banket han på, og en eldre kone kom og lukket opp. «Nei, her i huset er vi arbeidsledige alle sammen og har ikke nok selv engang. Du får gå et annet sted», svarte hun og lukket døren. Kaffelukten innefra og tåken og mørket utenfor gjorde ham enda mer sulten.
Den hjemløse vandrer sto litt. Så vendte han om og gikk med tunge, langsomme skritt trappen videre opp. Han fikk forsøke et sted til, og fikk han ikke noe der, dro han like ned til Kalle. For han hadde i alle fall noe.
Han banket på, og en ung kvinne lukket opp. Hun holdt en liten jente på armen.
«Kunne jeg få litt kaffe og mat, frue, for jeg er så sulten, og så fryser jeg så», ba han.
«Det er ikke så greit for oss heller», sa fruen med en vennlig stemme. «Mannen min har fått innskrenkninger i arbeidet, og vi må spare det vi kan for å klare det». Hun sto litt, og Høigård snudde for å gå. «Ja, kom inn da», sa hun.
«Jeg leste i morges det ordet: ‘Kast ditt brød på vannet, og du skal få det igjen’».
Han gikk inn. Barnet ble satt på gulvet, og mat ble gjort i stand. Det var brød, smør og kaffe. «Noe annet har vi ikke, men det er Dem vel unt», sa hun idet hun skjenket kaffen. – Og Høigård spiste. Han syntes nok det var vondt å skulle spise opp maten for disse snille menneskene, men han var så sulten. Da han var ferdig, ble han sittende. Det var slik fred og hvile over det velstelte kjøkkenet. Det minnet ham om Rønnaugs lille kjøkken. Hvor godt han kunne ha hatt det hvis ikke – – –
Han ble avbrutt i sine tanker ved at mannen kom inn.
«God kveld! Nå, du er en enslig vandrer i tåken», sa han med et vennlig tonefall og satte seg. Det var noe så godt ved den unge mannen. Han pratet så hyggelig mot den fremmede.
«Mor, syng den sangen du nettopp har lært da», ba han.
«Nei, da», svarte hun sjenert.
«Du vet jeg kan jo ikke synge».
«Du kan tro vi er blitt lykkelige her i huset», forklarte den unge mannen. «I vår ble vi omvendt både konen min og jeg, og siden er hele hjemmet vårt blitt omskapt», sa han lykkelig. «Nei, syng da, mor!»
Og den unge konen begynte å synge med myk stemme:
Herligste navn som er uttalt på jord,
Jesus! Jesus!
I det er frelse for hver den som tror –
Jesus! Jesus!
Det har meg trøstet i trengselens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal,
det inn i døden min trøst være skal,
Jesus! Jesus!
Hvor de tonene grep! Høigård bøyde hodet mer og mer. Det gamle, harde hjertet var grepet. Aldri hadde han hørt noe slikt!
Lenge ble han sittende. Den lille ble vasket, stelt og lagt, mens moren bøyde kne ved sengen og ba for den lille: «Kjære Jesus! Vokt lille Reidun for synden og hjelp henne til alltid å bli hos deg. Og så må du velsigne bestefar og hjelpe ham også til å finne deg. Amen». Høigård så og hørte alt gjennom døren inn til kammerset som sto på klem.
Aldri glemte han det lille fredfulle hjemmet. Han hadde møtt noe der som han ikke kunne bli kvitt. Fra det øyeblikk sto det klart for ham at han var en synder som trengte Jesus.
En stund gikk han og kjempet, men en dag like under jul brøt han tvert med alle betenkeligheter og overgav seg til Gud. Hvordan det gikk til, vet jeg ikke. Jeg vet bare at han en dag fikk lov til å tro seg som et lykkelig Guds barn. Det var ikke så lett for Høigård – morderen – forbryteren – fangen. Og bekymret var han for at han ikke skulle bli sin frelser tro. Han visste best selv hvor svak han var. Men med gammel og sprukken røst sang han for seg selv sangen som den unge fruen hadde sunget: «Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus! Jesus! I det er frelse for hver den som tror: Jesus! Jesus!»
Et par ganger hadde han vært oppom det lille, fredfulle hjemmet. Ikke bare for å få mat, men mest for å få hjelp når fristelsene ble for store. Men lite fortalte Høigård om seg selv. Innesluttet var han som få. Lite eller intet fikk de unge vite om deres gjests fortid. Bare det at han var blitt frelst!
Det er julaften. På gamlehjemmet er alt gjort i stand til høytiden. Det er pusset og stelt over alt.
Inne på gamle fru Høigårds rom sitter en gammel mann. Han ser eldre ut enn han virkelig er, for et liv i synden gjør en mann tidlig gammel. Den gamle, lykkelige kvinnen i sengen så ikke stort eldre ut enn mannen som satt der. Og likevel var det Nikolai Andreas som satt ved mors seng.
Da Nikolai hadde funnet Gud, bestemte han seg for at han ville besøke mor. Nå kom han jo ikke med sorgens bud, nei, nå ville han opp og glede mor. Bestyrerinnen hadde til å begynne med vært litt betenkt ved å skulle slippe ham inn, men Høigård hadde et så sårt glimt i øynene at hun ikke kunne annet enn å slippe ham inn.
Møtet mellom mor og hennes «håpløse» sønn vil jeg ikke forsøke å skildre. Det var den tapte sønns historie om igjen. Lite fikk Nikolai sagt. Han lå på kne ved mors seng i stille hulken, mens 22 den gamle strøk det strie, grå håret om igjen og om igjen og mens hun hvisket: «Nikolai, Nikolai!»
Lille julaften hadde han vært oppom igjen, men lite hadde de villet berøre fortidens tunge, mørke minner. Nikolai hadde bare fortalt om et lite, fredfullt kjøkken, hvor han en kald høstdag fikk mat, og hvor han begynte å lære sangen om det herligste navn.
Da han gikk, hadde bestyrerinnen kommet etter ham ute på gangen. «Jeg forstår De er hjemløs, Høigård, og i morgen er det julekvelden. Kom her opp ved 4-tiden, så skal De få være hos Deres mor en stund», sa hun og smilte, idet hun skyndte seg videre. Nikolai ble stående og se etter henne. Det jublet inne i ham. Det skulle bli julekveld det!
Og klokken 4 på slaget julekvelden sto han utenfor døren til mor og banket på. Forsiktig åpnet han døren. Han hørte jo det var noen der inne.
Da han kom inn, ble han ikke lite forbauset ved å se den unge, snille fruen og den lille jenten hennes på besøk hos moren. Han ble stående. «God kveld!» sa han stille.
Den unge reiste seg og gikk imot ham og rakte begge hender fram.
«Far!» sa hun. Høigård sto bare og stirret.
«Vet du hvem jeg er?» fortsatte hun» Intet svar.
«Gjett da!», sa hun med et smil. Den gamle i sengen tørket vekk noen tårer.
«Det er vel fru Haugland», fikk han fram.
«Det sto Nils Haugland på døren».
«Far, jeg er Solveig – din datter!» Og hun kastet seg om halsen på ham. Hun hørte hvor hjertet hans banket. «Å, far, hvor jeg er glad!» Tårer og smil spilte i øynene.
Det var lenge før Høigård fikk samlet tankene sine. Han satte seg og så ned. Av og til gløttet han opp. Hva de andre sa og planene de la, hørte han lite av.
«Solveig, kan du tilgi meg!» ba han med tykk stemme.
«Jeg har vært en slett far. Jeg fortjener ikke navnet far engang. Men du har vært en god datter. Var det meg du ba for da du knelte ved lille Reiduns seng den dagen og ba for bestefar?»
«Å, ja, far, vi har bedt for deg hver dag. Den gang mor døde, ba hun meg aldri glemme å be for deg». «Vi fikk ikke noe ordentlig hjem her på jorden», sa hun før hun flyttet, «for synden hadde ødelagt det. Men nå går jeg hjem til himmelen», sa hun, «og der skal jeg vente på dere to, for far kommer nok han òg». Og nå er jeg så glad! Nå har jeg truffet deg, og så er du jo kommet du også, far. Å, hvor mor gleder seg i himmelen nå!» Solveig gråt av glede.
«Å, Solveig, Solveig!» Høigård fikk nesten ikke ordene fram. «Det var du som lærte meg å se det herligste navn som er uttalt på jord. Takk, Solveig, takk!»
Fra «Når lampen tennes», Indremisjonsforlaget, Oslo 1953