Fortelling av Mia Hallesby
Det fortelles at en bonde hadde sju sønner. På den tiden var hver gård et lite rike for seg selv, og det gjaldt å forsvare seg mot fiendtlige naboer og andre angrep.
Den gamle, kloke far visste at sønnene hans, som var sterke og modige, ville klare seg hvis de holdt godt sammen. Men de var dessverre ofte uenige. Så lenge han levde, gikk det nok, men hvordan ville det gå når han var borte?
En dag kalte han alle sju til seg. På et bord hadde han lagt sju stokker. Sønnene undret seg på hva faren nå hadde fore. Han tok alle stokkene og bandt dem fast sammen så de ble som én stokk. Deretter ba han den eldste av sønnene å bryte denne bunten av stokker over. Han klarte det ikke. Så den neste. Nei, han heller ikke. Alle sju fikk nå prøve etter tur, men ingen maktet det. Da løste faren bunten opp, så det igjen ble sju stokker. Deretter tok han stokk etter stokk og brøt over. Det var lett selv for den gamle.
Han talte nå med sønnene sine om hvor nødvendig det var å holde sammen. Gjorde de det, ville de klare seg mot fiendens angrep. De lyttet til farens råd og lovte for framtiden å være enige. – – –
Denne lille fortellingen er et eksempel på betydningen av «de helliges samfunn». Det er lettere for den onde, vår fiende, å overvinne én enkelt kristen enn en flokk som holder godt sammen i bønn og lesning av Guds ord.
Fra «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, Oslo 1946