Utviklingen i Den norske Kirke er tragisk. Hva gjør vi nå? Slik er det mange som spør. Da kan det være på sin plass først å spørre hva kirken er.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig, allmenn kirke. Slik bekjenner vi. Kirken er noe vi tror. Vi tror at det finnes én kirke, ett samfunn av hellige, virket av Den Hellige Ånd. Kirken er ingen menneskelig organisasjon, men en åndelig organisme, bestående av levende, personlige lemmer. Det er bare én kirke, slik det er bare «én Herre, én tro og én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4:5-6).
Men hva da med alle de ulike kirkesamfunnene og kristelige organisasjonene? Det er menneskelige innretninger og ikke det samme som kirken. Det spiller ingen rolle hvor store de er og hva de sier og tenker om seg selv. De er ikke kirken. Men kirken kommer til uttrykk og finnes overalt der hvor Guds ord forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett, dvs. i samsvar med Jesu innstiftelse.
Hvilke følger får dette for troens folk? Jo, vi har Guds ords befaling om å vende oss bort fra dem som taler eller lever i strid med den apostoliske lære (Rom 16:17; 2Tess 3:6.14). Hvordan gjør vi det? Jo, det gjør vi på dobbelt vis. Vi holder oss borte fra gudstjenester og møter hvor forkynneren i liv eller lære «volder splittelse eller anstøt» imot den apostoliske lære, også når det skjer i «vår egen sammenheng»! Og vi nekter på samme grunnlag slike adgang til de troendes nattverdbord.
I vekkelsestidene på 1800-tallet benyttet det troende lekfolket sin åndelige rett til selv å kalle forkynnere og samles om Guds ord og sakramentene. Denne åndelige rett er ikke bare en nødrett, men en rett som ligger i det alminnelige prestedømme (1Pet 2:4- 10). Det er «kirken» som har kallsrett og rett til å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene. Og denne kirken er som sagt ingen menneskelig innretning, og dens kallsrett forvaltes ikke bare av noen med tittel og embete, men av «de helliges samfunn». Her ligger veien også for Guds folk i dag, uavhengig av kirkesamfunn og organisasjoner. Vi må gjøre oss bruk av den rett vi har i Guds ord til selv å kalle forkynnere og samles om Guds ord og sakramentene. Og vi må vende oss bort fra det som er vrangt, i liv og lære, hvor vi enn møter det.
Da er den ytre organisering og tilhørighet av underordnet betydning.