Det året jeg ble student, fikk jeg en kjær gave av en venn. Den ble meg kjær – ikke fordi den var kostbar, for det var den ikke – men fordi den kom til å tale så sterkt til min sjel.
Gaven var et kors, et lite, hvitt trekors; men dette korset var slik at det lyste i mørket. Jeg hengte det over døren, slik at det hang rett imot meg når jeg hadde lagt meg. Om kvelden når jeg hadde slukket lampen, lyste dette korset imot meg i mørket, og talte sitt stille, sterke språk til mitt hjerte. Å, hvor jeg trengte det nettopp i den tiden, så mye av det gamle holdt på å ramle for meg; barnetroen skulle igjennom tenkningens ildprøve og jeg var redd det hele skulle brenne opp. Og satan satte inn på mitt ungdomsliv med så mange kvasse piler; han siktet og traff og såret.
Men Gud skje lov: han såret ikke til døden. Det var korset som reddet meg. Og det leget meg. Da det mang en kveld var mørkere i min sjel, enn i mitt soverom, lyste korset imot meg, og talte stille, og så måtte mørket vike for korset. Det lille, hvite trekors har jeg mistet. Jeg vet ikke hvor det er, men det kors som dette talte om, det har jeg ikke mistet. Jeg vet godt hvor det er. Det er mitt aller dyreste eie. Gud, gi at jeg aldri, aldri må miste det.
Dessverre har jeg nok ofte flyttet øyet bort ifra korset. Alt som er syndig, skakk-kjørt og galt i mitt liv kommer av det. Men alltid har han vist meg korset igjen og så er det blitt lys i mørket. (…)
Jesus, vil du holde korset opp for meg gjennom hele livet? Når min kjærlighet holder på å bli kald, når troen er ved å svikte, når øyet får lyst på denne verdens ting, når mine trinn er ved å gli ut og min fot vil snuble, Jesus, vil du da holde korset opp for meg? For ditt kors må alle satans piler falle. Med øyet festet på korset mister synden sin glans. Ved ditt kors tennes min kjærlighet i brann og troen løfter igjen sitt hode. Bare jeg får se korset, er jeg reddet.
Fra «Med ham til Golgata» Indremisjonsselskapets forlag, Oslo 1934