De troendes forhold til statskirken og frikirkene
Den ytre kirkeorganisasjon er ikke identisk med kirken, men er kun en menneskelig størrelse, som et stillas i forhold til selve byggverket (Guds rike).
Ludvig Hope anbefalte de troende å bli i statskirken fordi den ga en stor plattform, var et stort stillas, for å nå det norske folk. Den kristendomsformidling som statskirken ga gjennom alle sine kontaktpunkter med folket var noe positivt, til tross for alle sine mangler. Selve statskirkeordningen førte også med seg at folkeskolen var forpliktet til å gi en viss kristendomsopplæring til barna. Dette var positivt.
Disse positive begrunnelsene for statskirkemedlemskapet og statskirkeordningen er på mange måter borte i våre dager. Den kristendomsformidling som statskirken og skolen formidler er ikke bare mangelfull, men til dels nedbrytende og forførende, så det mange ganger var bedre om vi var den foruten.
Statskirken ga imidlertid også en stor frihet til et fritt og selvstendig lekmannsarbeid ved siden av det kirkelige arbeidet. En frikirke kan aldri tenkes å gi en slik frihet. Det var utenkelig for Hope å inngå noe frivillig samarbeid med vranglærere (jf. Calmeyergatemøtet i 1920). Statskirken ga rom til å holde seg borte fra vranglærende prester og vende seg fra det som stred mot Guds ord. I en frikirke ville det ikke være mulig, men der ville det enten kreves full enhet og samarbeid på alle plan, eller bli splittelse.
Frikirkedannelser ville spille mye tid og krefter på organisering, en organisering som meget lett ville gå ut over det åndelige livet. Det selvstendige lekmannsarbeidet hadde sin styrke i at det ble båret oppe av det åndelige livet selv, ikke av organiseringen. Der hvor lekmannsarbeidet ble for mye organisert, eller ble omdannet i frikirkelig retning med en langt sterkere grad av organisering, der ville en stå i stor fare for at organisasjonen eller kirken ble stående selv om det indre livet ble borte.
Alle familiemedlemmer som ble døpt inn i frikirkene (eller i organisasjonene), ville også lett gå inn i arbeidet og få tillitsverv, ikke bare i kraft av tro og gudsfrykt og åndelig skikkethet, men like gjerne i kraft av sin ytre tilhørighet.
Hopes erfaring fra USA var at vekkelsesforkynnelsen og den indre ransakelsen ble borte i så godt som alle de lutherske frikirkene. Det ble ingen avskalling, men stadig mer «dødkjøtt», til tross for en «rett kirkeorden» og en «rett bekjennelse». Det samme kunne så visst skje i lekmannsorganisasjonene, om de ble for sterkt organisert.
For alt liv må, om det skal fornyes og bevare sin livskraft, stadig kaste av seg, eller skille seg av med det døde. Det er vanskelig der den ytre organiseringen blir for sterk. Da kan gjerne virksomheten holdes i gang i kraft av organisasjonen, ikke av det indre livet.
Forening – forsamling
Med utgangspunkt i at Hope anser den ytre kirkeorganisasjon, om det er i statskirken, i frikirken eller i lekmannsorganisasjonen, som kun et stillas, og kirken eller menigheten som en usynlig størrelse innenfor denne ytre organisasjon, er det ikke så viktig om man kaller misjonsforeningen for en forsamling eller en forening. Den kristne forsamling i bibelsk betydning kan uansett aldri være identisk med den ytre organisatoriske enheten.
Her siterer Hope W. Walther om Luthers kirkesyn:
«Kirken består av troende, bare av troende. Den har ingen døde lemmer. Kirken er et ‘høre-rike’, ikke et ‘se-rike’. Den synlige kirke er ikke en kirke, men en ‘ettergjort’ kirke. Ord og sakrament tilhører den sanne kirke, ikke den utvortes. Den sanne kirke blir aldri et empirisk begrep for Luther. Han står alltid ved kirkens religiøse begrep (ikke det rettslige).
Evangelisk ‘kirchentum’ er som sådan ikke kirke. For Luther var spørsmålet om frikirke eller statskirke likegyldig. Ingen av disse størrelser var for ham kirke. Han ønsket sådanne borgerlige innretninger som lot evangeliet få mest mulig uhindret framgang. Derfor forkastet han ikke den organiserte kirke, men for ham var denne kirke ‘politia’, et borgerlig vesen, ikke av guddommelig art».
En sluttbemerkning
Helt til slutt vil jeg nevne noe som nok ikke ligger i Hopes kirkesyn, men som likevel ser ut til å bre seg i de organisasjoner som mener seg å følge Hope. Det er en stadig sterkere tendens til at det alminnelige prestedømme blir forstått som identisk med alminnelig demokrati. I stedet for embetsmannsstyre skal det være folkestyre! Flertallet bestemmer. Slik er det jo også i statskirken og i mange av frikirkene. I stedet for at Guds ord blir autoritet, blir vedtak i organisasjonen autoritet. Men dette er en avart av lekmannslinjen.