Offerlammet
Vi har nevnt tidligere at Adam og Eva ikke hadde noen Bibel. Det hadde heller ikke Abraham og hans etterkommere. Og selv etter Mose tid, når Gud lar Moses skrive ned sitt ord, tok det lang tid før folket selv kunne lese og omgås Guds ord jevnlig. Derfor måtte Gud tale til dem gjennom anskuelige handlinger, seremonier, gudstjenester og høytider. Det var folkets Bibel.
Vi kan undre oss over alle disse ofringene, ritualene, underlig detaljerte forskriftene osv. Og vi reagerer kanskje til og med og synes det er en veldig utvendig gudstjeneste. Men dette er ikke gjerninger folket skal gjøre, det er Guds åpenbaring av sin frelse. Det er forkynnelse. Det er som vi leser om nattverden i 1Kor 11: «Så ofte som dere eter av dette brødet og drikker av denne kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer». Slik var også handlingene, ofringene og høytidene i den gamle pakts tid. Det var forkynnelse av Herrens død inntil han selv skulle komme og oppfylle det.
I Salme 40 sier Messias før han trer inn i verden: «Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg». De forskrifter om brennoffer og syndoffer som står skrevet i bokrullen, de er skrevet om meg, sier Messias. Det er en forskrift for meg, hva jeg skal gjøre: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte».
La oss ha dette i tankene når vi leser Det gamle testamente. Det er meg det er skrevet om, sier Jesus.
Da Gud kalte Abraham mens han ennå var i Ur i Kaldea, knyttet han sitt løfte om velsignelse til sønnen han skulle få. Men sønnen lot vente på seg, og Abraham fikk Isak på underfullt vis, langt opp i sin alderdom. Hele sønnens unnfangelse og fødsel var et stort under, og Abraham må ha undret seg over hva denne sønnen skulle ha for betydning. Hvorfor skulle han bli født på så spesiell måte, og hva ville Gud med Isak siden han hadde knyttet så store løfter til ham?
Løftet Gud hadde gitt til Abraham om velsignelse, var ikke bare et løfte til Abraham personlig og til hans nærmeste familie, men det var et løfte om at Abraham skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. Men på hvilken måte kunne det skje? Hva skulle Abraham gjøre for å bringe velsignelse til alle jordens slekter? Hva var hensikten med at Gud kalte ham ut fra Ur en dag og ga ham denne sønnen på så underfull måte? Abraham må ha undret seg over hva hans livsoppgave skulle være, som skulle ha en så stor betydning.
Så en dag lyder det til Abraham: «Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg». Abraham skulle ofre ham som var selve pantet på Guds løfte og velsignelse, og som Abraham var knyttet til med hele sin sjel.
Det står at det var en prøve. Men var det bare en prøve, og ikke noe mer, så kunne vel Gud prøvd Abraham på mange andre måter. Men denne prøven har også en langt dypere hensikt.
Hva måtte Abraham tenke? Tok Gud sitt løfte tilbake, tok han velsignelsen fra Abraham, for velsignelsen og løftet var jo knyttet til sønnen Isak? Angret Gud sine løfter på grunn av noen synd hos Abraham? Var han forkastet av Gud? Eller var det dette offer Abraham var kalt til? Var det til dette offer han hadde fått sin sønn? Skulle Abraham bære fram sin eneste sønn som sonoffer på hele slektens vegne, til soning og velsignelse for alle jordens slekter? Var det til dette han var utvalgt og kalt: å ofre sin førstefødte til soning for slektens synd?
Enhver prøve inneholder en fristelse. Slik også for Abraham. Han var uendelig knyttet til sin sønn som Gud så underfullt hadde gitt ham i hans alderdom. Hvor fristende var det ikke å tviholde på gaven, på sønnen og vike unna Guds befaling. Eller søke som Eva å omtolke Guds ord, slik at det fikk en annen og mer rimelig mening, en mening Abraham kunne leve med. Slik at han slapp offeret. Men Abraham besto prøven. Enda så kjær Isak var for ham. Vi skal legge merke til at ordene Gud bruker til å beskrive Abrahams kjærlighet til sin sønn, er som et ekko av de ordene Gud selv bruker om sin kjærlighet til sin sønn:
«Dette er min sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Mat 3:17). Den prøve Abraham her blir satt på er å gjøre det som Faderen en dag skal gjøre med sin Sønn, ofre ham som brennoffer til soning for all verdens synd, bære forbannelsen og bringe velsignelse til alle jordens slekter.
Men enda Isak var så kjær for Abraham, var Abraham lydig. Abraham satte sin lit fullt og fast til Gud og hvilte i ham og hans råd. Er offeret en del i Guds tukt og slag på grunn av Abrahams synd, så bøyer Abraham under Guds dom. Han flyr ikke fra Gud, men flyr inn i Guds armer også med denne nøden. Er offeret et skritt på kallets vei og del i Guds frelsesplan til velsignelse for hele slekten, så går Abraham villig, enda det skal koste ham det dyreste, hans eneste sønn. Han tviler ikke på Gud, på hans kjærlighet eller visdom, og overlater til Herren å sørge for oppfyllelsen av sine løfter.
Å, jeg undres over en slik tro, en slik fast hvile i Guds ord og løfter. Hva var hemmeligheten i Abrahams tro? Det var Gud selv. Det var Gud som var Abrahams skatt og glede. Abraham hadde lært å hvile i Gud. For Abraham var det umulig å leve uten Gud selv og samfunnet med ham. Derfor forsøkte han ikke å fly fra Guds befaling, men var lydig. Han vandret med Gud, han hvilte i Gud.
Abraham stod tidlig opp om morgenen og lesste på eslet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og gav seg på vei til det sted Gud hadde sagt ham.
For de andre var det som om Abraham skulle av sted og tilbe, slik han sikkert hadde gjort så mang en gang før. Og visst gikk Abraham for å tilbe. Han kastet seg tilbedende i Guds armer med sitt offer, sin egen sønn. Hebreerbrevet sier at «han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde». Abraham la Isak i Guds hender og holdt fast på løftene han før hadde fått. Så hvilte han i Gud, uten å forstå.
I tre dager er følget på vei, og det ser ikke ut til at de har vekslet så mange ord. Den tredje dagen får Abraham øye på stedet langt borte. Tjenesteguttene vil ikke kunne forstå det Abraham nå skal gjøre. Kanskje har Abraham, som Jesus i Getsemane, kjent styrke ved å ha dem med seg så langt. Så slapp han å gå hele veien alene med Isak. Men nå må han la dem bli tilbake. Det siste stykket må han gå alene med sin sønn. Ingen kan være vitner til det han nå skal gjøre, for ingen kan forstå dette. Det kan bare Gud i himmelen.
Og Abraham sier til tjenesteguttene: «Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere». Abraham er fast bestemt på å ofre sin sønn. Han har allerede gjort det i sitt hjerte. Men i dette har han lagt både seg selv og sin sønn i Guds armer, han som alene kan frelse fra døden. Abraham har ikke gitt slipp på Guds løfter om at «i Isak skal nevnes deg en ætt». Kanskje har nettopp disse løftene blitt mer dyrebare for ham enn noen gang. Han binder seg til dem og binder seg dermed til Gud selv. Det er som om troen på Gud og hans løfter vokser jo mer Abraham overgir seg til Gud og hans kall. Jo mer han ikke forstår og ser noen utvei, jo mer blir Gud selv og hans løfter det eneste han har.
Det er slik med troen. Vi sier at det er trosstyrkende når vi ser resultater og erfarer det vi tror. Men det er en stor misforståelse, for da tror vi nettopp ikke. Da ser vi alt for våre øyne og kan ta på det og gripe det med vår forstand. Da slipper vi å tro, da ser vi og forstår. Men «tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser». Med troen er det som Christian Scriver sier at den er sterkest når den troende selv synes at han slett ikke har noen tro, men bare må klynge seg til Guds løfter. For da er troen en tro uten feste i noe annet enn Gud selv og hans ord. Og da først tror en i sannhet, når en tror Gud for Guds egen skyld og for hans ords skyld, uten å se.
Abraham tar så veden til brennofferet og legger det på Isak, sin sønn. Selv tar han ilden og kniven i hånden, og så går de sammen, de to. Da tar Isak til orde og sier til sin far Abraham: «Du far! Og han sier: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?»
Isak har nok lenge savnet lammet til brennofferet, men har kanskje tenkt at Abraham har en løsning på det problemet underveis. Men nå er de snart framme og det er ikke noe lam, og da blir spørsmålet påtrengende. Hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: «Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!»
Guds egen befaling var klar, det var Isak Gud hadde utsett seg til brennoffer. Men Abraham kan ikke innvie Isak i det. Hvordan skulle Isak forstå sin far, at han ville ofre sin egen sønn? Hvordan kunne han forstå en slik kjærlighet? Abraham svarer slik at Isak skal få hvile i tro til Gud og hans råd. Det er den allvitende og gode Gud som skal utse seg lammet. Isak trenger ikke å engste seg, men skal få hvile i Guds råd. Her møter vi Abrahams egen fortrøstning til Gud. Men vi møter kanskje også et gryende håp hos ham. Han skal ha Isak med seg tilbake, for i Isak skal det nevnes ham en ætt. Men hvordan skal det gå til? Kan det være mulig at Isak skal spares?
Så går de videre sammen. I tro og lydighet bygger Abraham et alter og legger veden til rette. Han binder Isak, sin sønn, og legger ham på alteret, oppå veden. Hva tror du Isak tenkte da? Er det underlig om han ropte: Far, far, hvorfor gjør du dette? Slik hadde han aldri før opplevd sin far, slik kunne han ikke forstå ham. Slik var det også for Guds Sønn på korset. Han lærte lydighet av det han led. Selv om han visste hva han gikk til, så hadde han aldri opplevd at hans egen Far vendte seg fra ham og overga ham i døden. (jf. Sal 22).
Abraham rekker ut hånden og tar kniven. Gud har ikke vist ham noe annet lam. Så er det Isak som er offerlammet. Så er det ingen vei tilbake. Er dette offeret nødvendig, hører det med til Guds råd om frelse og velsignelse, så bøyer Abraham seg lydig under det. Hans tro og hvile er i Gud, midt i den veldige kamp og nød som må rase i hans indre.
Da roper Herrens engel til ham fra himmelen: «Abraham, Abraham. Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din egen sønn, din eneste, for meg».
Isak ble spart. Gud hadde utsett seg et annet lam til brennoffer. Men det offer Gud kalte Abraham til å gjøre, det var et nødvendig offer. Det var ikke noe skuespill, en tilfeldig prøve Abraham fikk for å vise sin tro. Den eneste måten Abraham kunne bli til velsignelse for alle jordens slekter, var nettopp gjennom å ofre sin sønn. For uten at blod blir utgytt skjer ikke forlatelse. Og intet blodig offer av småfe eller storfe kunne ta bort menneskenes synder og fri dem fra den forbannelse som hvilte over slekten på grunn av synden.
Et menneske må bære menneskenes synd og skyld og sone det ved sin død. Gud utså seg en Abrahams sønn, derfor valgte han ham ut. Abraham må ha ant noe av dette under sin vandring mot Moria berg. Jesus sier om Abraham: «Han så min dag og frydet seg». Abraham så fram til Ham som skulle gis i døden til soning. Han frydet seg over Guds frelsesråd i Sønnen og så fram til fullbyrdelsen av det.
Isak ble spart, men Guds egen Sønn ble ikke spart (Rom 8:32). Han ble ofret, ikke av Abraham, men av sin egen Far i himmelen, for å frelse oss fra den forbannelse som hvilte over oss.
Mange har stilt seg uforstående til Abrahams offer. Hvem kan forstå det? Abraham ofret sin sønn for den gode og kjærlige Guds skyld og kunne hvile i hans kjærlige råd og visdom. Men hvem kan forstå Guds offer? Hvem kan forstå hans kjærlighet? Det som Abraham ble bedt om å gjøre, var det Gud i sin tid skulle gjøre. Han skulle føre sin Sønn opp på Moria berg og ofre ham der, som brennoffer i vårt sted. Der, på Herrens berg skulle Gud la seg se, står det i 1Mos 22. Det skjedde to tusen år senere.
Gud tok sin Sønn, den eneste, som han hadde så kjær og ofret ham på Golgata kors for vår skyld, for en ugudelig verdens skyld som ikke har gjort annet enn å trette Gud med sine synder og volde han møye med sine overtredelser. Likevel: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle» (Rom 8:32).
Så har Gud elsket deg, slik har han ofret for deg. Skulle du ikke tilbe ham og kaste deg i hans veldige frelserarmer. Det er i livet med ham du får del i velsignelsen. Uten ham er det ingen velsignelse, hva du enn måtte få beholde. «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Mat 16:26).
Det finnes bare ett vederlag som holder, og det er Lammet. Uten Lammet er det ingen velsignelse. Ditt eget liv hører forbannelsen og dommen til. Hvert eneste menneske som ikke eier Lammet, går mot Guds store doms- og slaktofferdag. Når Lammet sender sin morderengel ut med sin sigd kan ingen unnfly, bare de som hører Lammet til, Lammet som er slaktet og har kjøpt dem til Gud med sitt blod. I ham er du frelst og berget fra dommen, for han har vært i dommen i ditt sted, slik han gikk i Isaks sted.
Del 3/6 Forts. i neste nr.