Blott din veg, o Herre Herre, ei min egen vil jeg gå,
om med roser eller torner du min livsveg tegne må.
For på dine veger, Herre, torner slår i roser ut,
mens på mine egne stier roser torner blir til slutt.
Blott din veg om havet bruser eller slumrer godværsklar.
Ingen annen veg i verden sikkerhet og trygghet har.
Går den over jordens høyder eller dypt i dalens favn,
må jeg lukke mine øyne og blott synge om ditt navn.
Blott din veg i nattens mørke eller morgenvaktens lys,
alle egne veger leder bort ifra min Faders hus.
Men din veg, hvor bratt og kroket, blir dog jevn og rett for meg,
når du vandrer ved min side og jeg holder meg til deg.
Blott din veg, selv om ei alltid jeg kan se at den er din
og i hjertets angst må rope: «Hvorfor ble den vegen min?»
Hvor jeg klynker, hvor jeg klager at den øder livet her,
hold meg enda fast, o Herre, for din veg den rette er.
Hold meg fast, selv om jeg engstes, strider mot og viker av
først til høyre, så til venstre – led meg med din kjepp og stav,
til jeg frelst er over Jordan ved din makt og sterke hand
og får løfte seiersmerket der på løftets skjønne strand.
Heller motgang, nød og smerte på den veg du fører meg
enn den største fryd og ære på en egen, selvvalgt veg!
Heller fattigdom og sykdom, lidelse av alle slag
på din veg, enn udelt lykke utenfor en enkelt dag.
Blott din veg, selv om jeg ikke neste steg for meg kan se;
Du vil selv de blinde lede, og hva mer behøver de?
Underlige, gode trygghet, hvordan livet arter seg:
Gud har også sendt det minste som på vegen møter meg!
Blott ditt navn i alt blir æret og din gode vilje skjer,
og ditt rike kommer til oss og går fram i kraft alt mer,
må du velge tid og middel, må du velge veg og sett.
Seierssangen skal dog blive: Herre Gud, din veg var rett!
(Jes 42:16). Fra «Korsblomman» 1875