Det hender at man misforstår evangeliet, og mener å høre det hvor det faktisk ikke finnes. Finnes det noe tegn som vi kan kjenne evangeliet på?
Martin Luther sier: «Jeg har ofte sagt at troen ikke forholder seg alene til Gud, men det frelsen har kostet Gud (die Köste) må også være der. ‘Tyrken og jøden’ tror også på Gud, men uten middelet og uten omkostningene. Hva er nå dette for en omkostning? Det viser evangeliet oss, for evangeliet lærer over alt at vi ikke kan ha Faderen uten ved middelet, og han kan ikke like at vi vil komme til Faderen uten middelet».
Evangeliets kjennetegn er «die Köste», ordet om hva frelsen kostet Gud. Det er ikke nok å tale om Gud, om kjærligheten til Gud, om å lese hans ord, tro på ham og bruke nådemidlene. Det er ennå ikke evangelium om man oppfordrer til alt dette. Det er heller ikke nok å tale om Guds kjærlighet – ordet om Guds kjærlighet blir ikke evangelium før «die Köste» er med. Uten dette bestemte innhold finnes intet evangelium.
Det er nok noen som vil synes at dette er hård tale. Og man har ikke sjelden følelse av at predikanten mener å tale det reneste evangelium når han formaner og sier: «Du må omvende deg – du må tro – du må komme til Jesus!».
Så lenge forkynnelsen beveger seg i tilskyndelser, oppfordringer og formaninger, så lenge er det loven den bringer. For alt som legger plikter og oppgaver på oss, alt som ber oss om å gjøre noe, det er lov – om det så er en oppfordring til å tro.
Det finnes ikke en gnist av nåde og barmhjertighet i loven. For loven er et ord som forlanger alt, og som derfor alltid vil ha noe å innvende mot oss. Loven anklager alltid.
Men det finnes ikke et fnugg av anklage, dom og forbehold i evangeliet. Evangeliet legger ikke så mye som et dun på oss som vi skal bære.
Utdrag fra boken «Ordet fra Guds munn», Luther forlag 1978