«Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam. Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden.
Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller. Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden. På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren. For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.» 2Mos 12:3-13
Påskelammet
Som vi har vært inne på tidligere, hadde ikke israelittene den gang noen Bibel. Moses var jo den første som skulle skrive ned Guds åpenbaring, og vi må regne med at det enda tok tid før Mosebøkenes innhold ble lest av folket i alminnelighet. Først må vi regne med at de ble lest av prestene under høytidene, slik at folket kunne lære seg det Gud hadde talt og gjort ved å høre det. Derfor var den muntlige beretning om Guds gjerninger og ord til fedrene den viktigste kilden til kunnskap og kjennskap til Gud. Og disse beretningene ble nok først og fremst fortalt i hjemmene, slik Gud også ga fedrene påbud om. Men Gud sørget også for å knytte særlige handlinger, lover og forordninger til sin åpenbaring. Omskjærelsen og påskemåltidet er to slike ordninger, sammen med mange lover for offer og høytider. Slik kunne israelsfolket igjen og igjen minnes Guds frelseshandlinger og grunne på dem.
Israelsfolket hadde vært omtrent fire hundre år i Egypt. Selv om den oppvoksende slekt nok fikk høre om Guds åpenbaring og løfter til fedrene, ble folket likevel preget av de hedenske omgivelsene.
Gud lot folket komme i stor nød, og da ropte de til Herren om frelse og utfrielse. Og Gud hørte folkets rop og grep inn til frelse.
Men det viktigste for Gud var ikke å frelse Israel ut av Egypt, det viktigste for Gud var og ble å åpenbare sitt frelsesråd for alle jordens slekter gjennom Abrahams ætt, Israel. Derfor var det ikke likegyldig for Gud hvordan han grep inn til frelse, men han ville også la sin frelsergjerning bære i seg bildet av den frelse han i tidens fylde skulle fullbyrde i Abrahams ætt, gjennom Jesus Kristus.
Gud lot Israel bli frelst gjennom en dom som skulle gå over Egypt. Gud skulle holde dom over synden i Egypt. Dommen skulle ikke ramme hele folket, men Gud ville la den førstefødte i hver familie bære straffen for de andre. Den førstefødte skulle være representant for helheten.
Dette er noe vi møter i hele Guds åpenbaring. Ifølge offerlovgivningen skulle folket alltid ofre den førstefødte. Han måtte dø til forløsning for alle de andre.
I 2Mos 13:12 sier Gud at de skal ofre alt som er førstefødt, slik at når deres sønner en gang i fremtiden spør om hva som er meningen med ofringen av det førstefødte, skal de si at det var det de skulle gjøre i Egypt den gang Gud slo i hjel alt førstefødt. I prinsippet skulle også den førstefødte av mennesker vært ofret, men Gud lot den førstefødte bli utløst ved et annet offer.
Men vi forstår hva Gud ville lære Israelsfolket gjennom dette. Hvert menneske og dyr som ble født, ble født under skyld og gjeld og var av naturen død i synder og overtredelser. Det hadde ikke rett til å leve, men sto under Guds dom på grunn av synden.
Men så ordnet Gud med et offer som løste det som ble født, fra synden og straffen. Det var den førstefødte. Han måtte dø til frelse for de andre.
Slik var det også da dommen skulle gå over Egypt. Det var den førstefødte som måtte bære synden og straffen, på vegne av hele familien. Men Gud skaffet til veie et utløsningsoffer for Israel. Et lam skulle bære straffen og lide døden i stedet for den førstefødte.
Gud ville forkynne for Israelsfolket at når de ble frelst ut av Egypt, så var det ikke fordi de var uten skyld. Nei, da dommen rammet Egypt, rammet den også Israel. Innfor Gud var de også under synd og dom, og måtte bli utløst fra synden og dommen. De kunne ikke bli frelst ved sin gudsfrykt, men måtte bli frelst gjennom et utløsningsoffer, en stedfortreder.
Og for å gjøre det tydelig, skulle de ta ut påskelammet fire dager på forhånd. Det skulle stilles for seg selv. Det skulle være et årsgammelt, lyteløst lam, av hankjønn. Det var ingen grunn til at det skulle slaktes. Det var i seg selv helt uskyldig, uten noen mangel som skulle tilsi at det ikke skulle få leve videre.
Og vi kan jo tenke oss den største gutten i familien, at han spurte sin far. Hvorfor tar du ikke det lammet der, det som er halt, eller det som er blindt, eller det som har den eller den skavanken? Hvorfor tar du det beste lammet? Jo, sier far, det skal ikke dø for sin egen skyld, ikke fordi det fortjener det, men det skal dø i stedet for deg og meg. Og da har Gud sagt at det må være lyteløst, uskyldig, for det skal ikke bære sin egen synd og straff, men vår synd og straff. Da kan du tro den førstefødte gransket lammet nøye! Hans eget liv avhang av at lammet var lyteløst.
Forbigang
Når dagen kom, skulle lammet slaktes, midt mellom de to aftenstundene, det vil si etter mørkets frembrudd og før det var helt mørkt. Det viktigste ved lammet, var at det måtte dø. Blodet vitnet om at lammet hadde blitt slaktet og var dødt. Blodet ble strøket på dørstolpene og på det øverste dørtreet i huset. Det var til vitnesbyrd for morderengelen som skulle gå gjennom Egypt. Da han så blodet, gikk han forbi. Det er derfor det kalles påske – pesach – forbigang. Dommen gikk forbi, for det var en annen som hadde tatt straffen og som hadde gitt sitt blod til soning for synden.
Israelsfolket skulle sitte inne i huset, bak døren, dekket av blodet. Hvilken anskuelsesundervisning for folket, om den frelse som en gang skulle virkeliggjøres gjennom Israels folk i Jesus Kristus.
Det var nok mange slags mennesker som var dekket av blodet. Her var det både fromme og gode, og her var det ugudelige og syndere av alle slag. Men det var bare spørsmål om én ting, om de hadde tatt sin tilflukt bak den blodbestenkte døren. Da var de innenfor trygg innhegning, da gikk de fri dommen, for den rammet en annen. Hva synd de enn hadde gjort, om de var frimodige eller redde, om de var visse i sin tro eller skjelvende, det var bare spørsmål om én ting: om de var dekket av blodet. For morderengelen så bare etter én ting, han så etter blodet. Der hadde dommen vært, der var det betalt og gjort opp, så gikk han videre.
Lammet skulle spises helt
Lammet som hadde gitt sitt liv til frelse, skulle de spise. Men de skulle ikke spise det rått eller kokt i vann, men stekt over ild. Ilden er i Skriften bilde på Guds brennende dom. Lammet skulle gjennom ilden i stedet for folket. Og folket skulle spise lammet helt, med hode, føtter og innvoller. De skulle tilegne seg det lyteløse lammet, det skulle bli ett med dem.
Gud vil at stedfortredertanken skal være helt tydelig. Lammet skal representere israelittene overfor Gud, gjelde i deres sted. Lammet skulle ikke bare bli gjort til ett med dem, slik at det ble gjort til den synd som de hadde. Lammet skulle ikke bare dø i deres sted, men de skulle også tilegne seg det lyteløse lammet og gjøre det ett med seg. De skulle få del i lammets lyteløshet og skyldfrihet. Det som du spiser, blir ett med deg. Det går ikke mange timene, så kan du ikke skille det som du har spist fra kroppen din. Det er tatt opp av kroppen din og har blitt ett med deg. Slik skulle israelsfolket tilegne seg lammet, fullt og helt. De skulle spise hodet, føttene og innvollene. Lammets rene sinn og tanker, lammets uskyldige ferd og gang, lammets rene indre, hjerte og nyrer – alt måtte være med.
Carl Olof Rosenius sier et sted: «Jeg har sett et hellig hode med tornekrone, i det hodet er mine gode tanker». Og han fortsetter med å beskrive Jesus, hans hender og føtter, hans hjerte og sinn. Tenk, jeg skal få tilegne meg det som mitt. Han gikk ikke bare i døden for meg, er ikke bare det Guds lam som bar min synd og døde med den, hvor stort det enn er. Men han vil også være min med alt sitt. Jeg skal få rose meg av ham, og kle meg i hans rettferdighet. Ja, sier Jesus, om vi ikke eter hans kjøtt og drikker hans blod, så har vi ikke del med ham. Da tenker ikke Jesus på nattverden, men han tenker på å tilegne seg hans stedfortredergjerning.
Og igjen må vi minnes det som hebreerbrevet siterer fra Salme 40: – Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg. I bokrullen er det skrevet om meg. Det var en forskrift for Jesus.
Allerede Det gamle testamente sier til Israel at det er ikke offeret eller offergaven i seg selv Gud er opptatt av. Det er ikke den han har behag i. Nei, det er alt sammen skrevet om Jesus. Det er en forskrift for ham som Gud i tidens fylde skal sende. Guds Sønn skulle bli gitt et menneskelig legeme. Han skulle bli vår bror, bli en av oss, for å bli det Guds lam, vår førstefødte, som tok på seg å dø i vårt sted.
I Heb 1:6 står det om «når Gud fører sin førstefødte inn i verden». Han er Guds førstefødte, men han føres inn i verden som den førstefødte for alle, for å bli til utløsning for alle sine brødre og frelse dem fra synden og dommen med sitt blod.
Israelittene var i trelldom. Påskemåltidet skjedde sammen med oppbruddet og utgangen av Egypt (2Mos 12:11). Å ete påskelammet uten å bryte opp fra trelldommen, uten å gå ut av Egypt, ville være meningsløst, det ville jo innebære å forbli i trellelivet.
Slik er det også med frelsen i Jesus. Du kan ikke både ta imot Jesus og frelsen i ham, og så forbli i synden og verden. Nei, Jesus er åpenbart til frelse fra synden, til utløsning fra verden og dommen over verden. Derfor må du ta imot Jesus og bryte opp.
Usyret brød
Og vi skal bare ta med oss to av forskriftene knyttet til påskelammet til sist. Det skulle spises sammen med usyret brød. Det er et bilde på det gamle livet, det som hadde gått i arv fra fedrene, slik surdeigen er det som stadig tas ut og går i arv fra den ene brøddeigen til den andre. Du er ikke frelst for å leve videre i det gamle livet, men for å leve et nytt liv i samfunn med Gud. Du har brutt opp fra trelldommen under synden og verden for å vandre på veien mot himmelen, «på sannhets sti, alt ondt forbi, til himlens sorgenfri». Glem ikke det! Hvis du igjen vender deg til synden og verden, er alt forgjeves.
Bitre urter
Påskelammet skulle spises med bitre urter. Frelsen i Jesus innebærer ikke at livet her i verden og mot himmelen er uten forsakelse, uten kamp og lidelse, uten smerte.
Visst har vi løfter om et hjemland i himmelen, et mål, hvor det ikke er sorg eller savn, sykdom eller død. Men vi er ikke der enda, vi vandrer gjennom en tåredal, gjennom denne verdens ørken. I verden har dere trengsel, sier Jesus.
Vårt barnekår innebærer også legemets forløsning, men det barnekåret eier vi i troen og håpet, det ser vi ikke (Rom 8:23-25). Det venter vi på, det vandrer vi mot, men vi ser det ikke, og skal ikke se det og oppleve det før Jesus henter oss hjem til seg. Vær innstilt på det, at det hører bitre urter med!
Del 4/6 Forts. i neste nr.