Sak 3:1-10
Sakarja var profet i tiden etter at de første jødene hadde vendt tilbake til Jerusalem og Juda fra fangenskapet i Babel. Serubabel hadde et par tiår tidligere ført 50 000 jøder tilbake.
Nå vender Herren seg gjennom profeten til de hjemvendte med formaning om at de ikke må gjøre som deres forfedre, som måtte smake Herrens vredesdom. Vi skulle kanskje tro at når de nå hadde fått vende tilbake, så var det tid for glede og lovsang. Og det var det nok, men det er som vi synger i salmen:
Hjelp at jeg fra synden treder
og meg alltid varsom gleder
ved min salighet og fred!
Kjøpt jeg ble, ditt navn skje ære!
Dyrekjøpt – å, la det være
varsel for meg hvert et sted!
En kristens glede er en varsom glede, en glede som aldri tar bort syndens alvor og faren for å falle i fra.
Sak 1:2-3: «Vend om til meg, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Vær ikke lik deres fedre, som de tidligere profeter formante med disse ord: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Vend om fra deres onde veier og deres onde gjerninger! – Men de hørte ikke og aktet ikke på meg, sier Herren».
Det gjelder å ta lærdom av fortiden, ta lærdom av Guds ord. Vi må ikke tro at det vil gå annerledes med oss enn med Israelsfolket som levde før oss. Derfor gjelder det at vi ikke gjør som dem, ikke vender oss bort som dem, men at vi vender om til Herren i sannhet.
Og så har profeten et veldig løfte til dem som vender om. Herren skal igjen ta seg av Juda og Jerusalem. Herren har slått, men nå vil han forbinde, han vil ta seg av den lille rest og forbarme seg over dem i sin miskunnhet. Men da er det om å gjøre at de ikke stiller seg som sine forfedre.
De hjemvendte får erfare akkurat det som den bortkomne sønn fikk erfare. Les Sak 2:14-17! Herren fornyer sitt forhold til folket, som om ingen synd og ingen urett var begått. De får begynne på nytt igjen.
Hva vil det si? Er det slik at Gud, når det kommer til stykket, ikke tar det så nøye med synden, etter en stund så bryr han seg ikke mer. Å, nei, det er ikke slik. Gud kan ikke uten videre tilgi folket deres synder, synden må få sin straff.
Nå hadde folket fått straff, de hadde vært 70 år i Babel, det var en lang soningstid. Og så erfarte Israelsfolket at etter soningen fulgte utløsning, etter straffen og boten, tok Herren seg igjen av sitt folk. Da kunne det være nærliggende å tro og tenke at hvis vi hver enkelt gjorde bot, tok på oss straff for våre synder og søkte å gjøre opp, så ville Herren tilgi oss.
Og slik kom også mange jøder til å tenke. Slik tenkte fariseerne og slik tenker de religiøse jødene i dag. Ikke så at Gud i himmelen ga tilgivelse som lønn eller direkte motytelse for bot og ydmykelse, men likevel slik at Gud av nåde tilga den som søkte ham i bot og bønn.
Er det vår bot som gir oss syndenes forlatelse? At Gud ser ut over jorden og ser om det er noen som gjør sann bot, og så tilgir han dem? Da var det vi som med vår bot kunne åpne Guds hjerte, men Skriften taler ikke slik. Det er som vi synger i sangen: «Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der». Vår bot kan ikke ta bort syndens flekker og gjøre oss rene for Gud.
Herren lar Sakarja se Josva, ypperstepresten, stå foran Herrens engel, og satan stå ved hans høyre side for å anklage ham. Hva er det Sakarja får se? Jo, han får se det som skjer på den store forsoningsdagen, Israels store botsdag. Da tok ypperstepresten på seg sine klær. På dem var alle Israels stammers navn inngravert, både på brystplaten og på skulderstykkene. Ypperstepresten skulle bære folket med seg, både på sitt hjerte og på sine skuldre. Gjennom ham skulle hele folket møte Gud. Ypperstepresten bar hele folket på sitt legeme, og dermed hele folkets synd.
Ypperstepresten hadde så tatt en bukk og bekjent Israels synder over den, og han hadde slaktet en bukk som syndoffer. Så tok han blodet og bar det med seg når han trådte fram for Gud i Det aller helligste. Han sprengte blodet på framsiden av arken og på lokket, til et dekke mellom seg og Gud og til et dekke over lovens tavler som lå i arken og vitnet om folkets synd for Herren, Herren som tronte mellom kjerubene. Offerdyrets kropp ble brent opp utenfor leiren.
Dette er billedlig. Når ypperstepresten bærer fram offerdyrets blod, så er det i stedet for sitt eget blod eller folkets blod. Den kroppen som ble brent opp utenfor leiren, det skulle ha vært ypperstepresten selv eller folket selv. Og dette blir så meget mer anskuelig, i og med at folket nå nærmest hadde gått til grunne utenfor leiren, utenfor Israel, i Babel. Og det er nok denne hendelsen som også ligger bak dette. Ypperstepresten hadde fått vende tilbake til Jerusalem, som en rykende brann, revet ut av ilden, frelst ut av dommen. Ja, det var gjennom dommen Herren hadde latt seg forsone og nå igjen tok seg av dem.
Og så står ypperstepresten der, og satan, anklageren, trer fram for Herren og anklager ypperstepresten for synden han bærer på sitt legeme, Israels synd som han bærer. Satan anklager ypperstepresten og vil ha ham dømt av Herren. Og satan har loven på sin side, for den anklager også folket for dets synd. Synden er ikke borte fra folket. Og yppersteprestens skitne klær, skitne ved folkets synder som ypperstepresten bærer gjennom klærne, de vitner også om at ypperstepresten ikke kan se Herren åsyn til åsyn og leve.
Men Herren dømmer ikke ypperstepresten. Han refser satan og gir ham ikke rett. Herren har utvalgt Jerusalem, dvs. Guds folk. Og sier han, er ikke denne mannen her en rykende brann revet ut av ilden? Ypperstepresten har vært i dommen, men han har blitt frelst ut av den, eller gjennom den. Synden har fått sin dom, og straffen er utstått. Så tas de skitne klær av, idet det sies til ham at hans misgjerning tas bort. Og han kles i høytidsklær. Særlig nevnes den nye luen. Det var yppersteprestens lue, på den sto det inngravert: Helliget Herren. Ypperstepresten og folket han representerte, var gjennom dommen og det som hadde skjedd for Herrens åsyn, utskilt fra verden og synden og innvidd til Herren for å høre ham til og være hans eiendom.
Hva får profeten se gjennom dette synet? Det står om ypperstepresten Josva i v.8 at han er en varselmann, dvs. et forbilde, for Herren lar sin egentlige tjener komme, Spire, dvs. Davids rotskudd eller Messias. Det som ypperstepresten Josva her har fått være med på er et forbilde. Herren skal, ved sin tjener Spire, ved Messias, ta bort folkets misgjerning på én dag.
Den misgjerning som Israelsfolket aldri kunne sone gjennom sine 70 år i fangenskap, den skal Messias ta bort på én dag. Det Israel og ypperstepresten Josva likevel forbilledlig hadde erfart, at gjennom soning og dom, blir misgjerningen tatt bort, Gud forsones og tar seg igjen av sitt folk, det skulle Herrens tjener gjøre og han skulle gjøre det på én dag.
Ypperstepresten Josva er forbilde på den ene og sanne yppersteprest, Jesus. På hebraisk heter jo også Jesus nettopp Josva (Jehoshua eller Jeshua). Det er ypperstepresten Jesus vi møter her i Sak 3.
Jesus har tatt på seg å bære dine og mine synder, sitt folks synder. Han har tatt på seg å gjøre bot i ditt sted, han har tatt på seg alle botsstraffer. Det er som Paul Gerhardt synger: «Når alle piner vises frem, han svarer: Gjerne, hvert et lem er rede til å lide». Når Jesus vandret opp til Golgata for deg og meg, bar han ikke bare korset, men han bar våre synder på sitt eget legeme. Det var hans skitne klesdrakt. «Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss». Og han bar sitt eget blod fram for Herrens åsyn i himmelens helligdom.
Satan, anklageren, trådte også fram på Golgata med sine anklager og pekte på Jesu skitne klær, våre synder som han bar, og krevde Jesus fordømt. Og satan seiret tilsynelatende på Golgata. Jesus døde, oppgav sin ånd, og ut av hans side rant det blod og vann. På Golgata, utenfor Jerusalem, utenfor leiren, døde Jesus. Og når blodet rant, var det som om det ble sprengt blod på paktens ark i den himmelske helligdom.
Men i dommen og straffen er det soning og utløsning. «Den som er død er rettferdiggjort fra synden». Slik står det i Romerbrevet (6:7).
Satan, anklageren, avvæpnes på Golgata. Han blir kastet ned fra anklagebenken i himmelen. For i og med Jesu død, da blodet ble sprengt på den himmelske nådestol, var det ikke lenger noen synd å anklages for. Jesus var rettferdiggjort, frikjent fra synden, for den var sonet.
Det er dette vi er vitne til i Sakarja 3. Det er hva som skjer når blodet er sprengt, når soningen er fullbrakt. Da tas de skitne klær av. Gud i himmelen rettferdiggjør Jesus fra dine og mine synder. Synden er sonet. Den er tatt bort og kastet i glemselens hav. Satan har ingen rett til å anklage, og Herren sender ham bort. «For hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør».
Hvem er Guds utvalgte? Det er i første rekke Jesus. Men likesom ypperstepresten ikke bare bar folkets synder på sine skuldre, men selve folket – ja, de lå også nærmest på hans hjerte – slik bærer Jesus hver den som hører ham til. Det som Jesus gjorde, gjorde han i ditt og mitt sted, som om du og jeg skulle ha gjort det. Når han ble avkledd sine skitne klær, var det dine og mine skitne klær som ble tatt bort. Når han ble iført høytidsklær, var det sine egne klær han ble ikledd, hans egen fullkomne rettferdighet og hellighet. Jesus var i ett og alt helliget Herren. Men så var det også du og jeg som ble kledd i rettferdighetens skinnende drakt og som ble helliget Herren. For han gjorde alt i vårt sted. Vi er helliget i Kristus Jesus.
Er Jesus Guds utvalgte som ingen kan anklage, så er du og jeg også Guds utvalgte som Gud rettferdiggjør. Ja, vi er utvalgt i Kristus og oppreist med ham og satt med ham i himmelen. Tenk, alt dette har den troende i Jesus.
Ser du dette? Det Israel, Herrens tjener, hadde opplevd i Babel, at det var gjennom dommen, soningen, at Guds vrede ble tatt bort, at nåde og frelse og rettferdiggjørelse ble vunnet, det var et forbilde.
Det ypperstepresten opplevde hvert år når han gikk inn i det aller helligste, var et forbilde – at gjennom sonofferet som måtte dø, gjennom blodet, ble det gjort soning, slik at folkets misgjerninger ble tatt bort.
Det var alt sammen et forbilde på det som skulle skje ved Herrens spire, ved Messias, Davids rotskudd. Og da ledes vi til profeten Jesaja, som også hadde vitnet på samme måte, om Herrens lidende tjener, nettopp til det straffede folket (Jes.53:1-11).
Hvordan skal du og jeg gjøre bot for våre synder? Det ville være formastelig å gjøre det om igjen som Jesus har gjort. Vi må aldri tro at våre tårer eller våre forsett, våre bønner eller gjerninger, skal kunne legge noe til den fullkomne bot eller soning som Jesus har gjort. Vår bot kan ikke åpne Guds hjerte for oss, men den har en annen hensikt: Å åpne våre hjerter for Guds nåde i Jesus Kristus. Vår bot skal lede til at vi tar vår tilflukt til Jesus med våre synder, gjør oss bruk av den soning som han har skaffet til veie og leve i syndenes forlatelse.
«Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener (Messias, Jesus), rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære». Ja, slik er det. Sann bot driver oss til å ta vår tilflukt til Jesus, kjenne ham som vår stedfortreder, vårt vederlag for Gud.
Kjenner du Jesus slik, er han ditt vederlag, det du har å vise til?
La oss også be for Israel, at de må lære å kjenne Jesus, at han har blitt deres syndoffer, at de må vitne det som Jesaja, kapittel 53 sier.
Del 6/6