«Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.» Jes 55:7
Alt som står i Bibelen er Guds tale til oss, fra hans egen munn. Hans ord er uforanderlige og eviggyldige. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå», sa Jesus (Mat 24:35).
Han er verdens skaper og menneskehetens frelser. Alt hviler i hans hånd. En dag vil denne tidsalder få en ende. Mennesket skal da opp for dommen. Guds største ønske er at vi skal få oppleve den nye himmel og den nye jord, der rettferdighet bor. Den som nås av hans frelse og går på hans vei, vil på den dagen stå kledt i Jesu rettferdighetsdrakt og dømmes fri. Den ubotferdige synder går fortapt, ja, regnes allerede her i tiden som fortapt, dersom han ikke omvender seg til Herren. Denne Guds frelsesvei står fast og er uforanderlig.
Guds time
Vi tenker så annerledes enn Gud. Det uomvendte menneske tror at det alltids finnes nye muligheter til å vende om til Herren, og utsetter avgjørelsen. Mennesket synes at Gud må være glad til, om en bare kommer til ham i siste liten. Men Gud står ikke parat til å hjelpe oss når det passer oss best. Han kaller i «sin time», i nådetiden for hver enkelt. Utenom den er det umulig å bli frelst. Det kan bli for seint.
Ordet fra Guds munn sier: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter…» (Heb 3:7-8). Sannheten om deg er at du er en fortapt synder som står under Guds dom. «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3:10-12).
Lovens tale
Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd! Dette er lovens tale. Den anklager alltid og krever at du skal være fullkommen, fri for all synd, hellig og ren, elske Gud over alle ting og din neste som deg selv. Gjør dette, og du skal leve! sier loven. Den som prøver på det, vil få en tilstoppet munn. Lovens gjerning er nettopp denne: å gi deg en lukket munn og vise deg at du står skyldig overfor Gud. Ved loven kommer syndens erkjennelse. Loven kalles også «en tuktemester til Kristus». Dens hensikt er å vise deg at du er fortapt i deg selv, slik at du går fallitt på alt ditt eget og må rope til Jesus om frelse.
Evangeliets ord
Uten evangeliet, budskapet om det Jesus har gjort, blir det ingen redning for deg. Evangeliets tale er ordet om Jesus, hva han har gjort og hva det kostet Gud å gi sin enbårne Sønn til frelse og soning for alle våre synder. Han måtte bli offerlammet som ble slaktet i vårt sted. Gud er en kjærlig Gud, som elsket så høyt at han gav sin kjære Sønn, Jesus Kristus, som vår stedfortreder. Han tok straffen som du skulle hatt – i ditt sted. Og han levde det liv som du skulle ha levd. Ved troen på ham blir alt hans ditt, og alt ditt blir hans. Det kalte de gamle for det «salige bytte».
Guds vei og vår vei
Guds frelsesvei er Jesus. «Han er veien, sannheten og livet». Hver den som tror på ham, skal bli frelst. Herrens tanker er så mye høyere enn våre tanker. Hans veier er så totalt annerledes enn det vi kan tenke oss. Den dagen du innser at din vei til himmelen er stengt, kan Gud få vise deg sin vei i Jesus Kristus. Mange ganger må han føre oss på de underligste veier for å få oss inn på sin vei.
Omveiene
I sin bok «Herrens omveje er uransagelige» (Forlaget Perspektiv, 1987), forteller danske Yvonne Marquard Pedersen hvordan hun av en uimotståelig lengsel etter sannheten, forlot sin mann, og reiste til Andesfjellene i Sør-Amerika. Hun trodde at hun kunne finne Gud i et kloster i en bortgjemt dal ved Titicacasjøen. Hun lette både på boliviansk og peruansk side av den store innsjøen. Men hun fant aldri fram. Etter fire måneders famling og farefull klatring i fjellene, med fall som kunne endt med døden, pengelens og forkommen, kom hun på forunderlig vis til en norsk misjonsstasjon i landsbyen Crucero i Peru. Visum var utgått, og hun måtte til Juliaca, hvor hun fikk bo hos en norsk misjonær. Der leste hun en dag i en bok mens misjonæren var ute. Det var Carl Fredrik Wisløff’s andaktsbok «Daglig brød». Da ble evangeliet – og Guds vei – åpenbart for henne.
Hun skriver: «Pludselig var det som om et slør blev taget fra mine øjne, jeg så min situation i et helt nyt lys, følte nu stærkt at jeg skulle hjem til min Knud, og føje det sammen igjen, som jeg havde skilt. Jeg følte i eet nu, at jeg kendte Sandheten, den som jeg var rejst til Peru for at finde i klosteret sammen med ligesindede. Sandheten er Jesu Kristi død på Golgatakorset for mine synders skyld, at jeg kunne blive frelst fra evig fortabelse ved hans blod. Åh, hvilken salig trygghed! Jeg forstod nu, at jeg havde modtaget Helligånden, da sløret blev taget fra mine øjne. Jeg var født på ny, genfødt af Gud, jeg var frelst ved Jesu Kristi blod fra evig fortabelse, jeg var bleven en kristen. Jesus havde taget bolig i mit hjerte. Ved Guds nåde var jeg blevet omvendt og frelst, ikke ved mine gerninger. Nu vidste jeg, hvad fred var. Åh, tak Herre!»
I sannhet må vi innrømme: Guds vei for oss – og hans veier med oss – er uransakelige!