«Når han så på kobberslangen, ble han i live.» 4Mos 21:9
Israelsfolkets vandring i ørkenen er fra begynnelse til slutt en beretning om folkets vantro, utroskap og ulydighet mot Herren.
På samme måte åpenbares i beretningen om utgangen fra Egypt og vandringen mot løfteslandet, Herrens ubegripelige nåde og barmhjertighet.
Salme 106 handler om denne dobbeltheten ved ørkenvandringen. Mange ganger var folket ulydige, og mange ganger måtte Herren tukte og straffe dem.
Men det gjorde Herren ondt i hans store miskunn at han måtte tukte dem. Derfor frelste han dem når de var i nød og påkalte ham (Sal 106:44-45).
Dette sier oss noe om det dypeste og innerste i Guds vesen. Det er Gud selv som straffer synderen med den evige død. Allikevel sier Gud at det ikke er etter hans hjertes innerste vilje og behag at synderen skal dø, men at han omvender seg og får leve (Esek 18:32).
Gjennom Guds selvåpenbaring i Bibelen viser han oss fra første til siste blad at han søker å frelse synderen. Med rette kan man kalle dette Guds innerste og egentlige vilje.
I ørkenvandringen møter vi dette gang på gang, og ikke minst i beretningen om kobberslangen.
Etter at Herren hadde gitt folket seier over kana’aneerkongen Arad, brøt folket opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet. Men på veien ble folket utålmodige (4Mos 21:4).
De begynte å tale mot Gud og mot Moses og si: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten» (21:5).
Da ble Herrens vrede opptent mot folket, og han sendte giftige serafslanger inn blant dem. Mange ble bitt og døde.
Her ser vi at Gud etter sitt hellighets vesen ikke kan gå på akkord med synden, men må straffe den og tukte den. Og syndens straff er døden (Rom 6:23). Gud er hellig, rettferdig og sannferdig og kan aldri vike fra dette. Du som har syndet mot Gud skal vite at du står under hans vrede og dom.
Israelsfolkets synd i beretningen om kobberslangen var utålmodighet. Nå kunne man fristes til å spørre: Er utålmodighet så farlig en synd? Er det ikke menneskelig å bli utålmodig noen ganger? Slik dømmer vår fornuft i disse saker. Men Gud dømmer annerledes.
Kjenner du i ditt hjertes indre denne anklage mot Gud: «Hvorfor fører du meg slik og slik? Hvorfor handler du slik og slik?» En slik anklage er i sannhet en alvorlig synd. Skulle ikke Gud som har skapt deg og forløst deg ved sin egen Sønn Jesus Kristus, og som har lovt at han vil gi deg alle ting med ham (Rom 8:32), vite best hva som tjener til din fred?
I stedet skulle enhver ransake seg selv og spørre om man har syndet mot Herren, tatt seg selv til rette og kanskje selv er årsak til lidelse og smerte i sitt liv, og omvende seg.
Men om man ikke kan bli var noen slik synd eller egenrådighet skulle man ydmykt takke Gud også for det man ikke forstår i sitt liv, og slå seg til tåls med at alene Gud vet hva som er best.
Utålmodighet er dypest sett et tegn på at man i sitt hjerte har andre guder enn Herren og ikke stoler fast og fullt på ham. På samme måte er utålmodighet et kjennetegn på at man ikke holder Guds navn hellig og i ære, men tvert imot misbruker det og vanhelliger det, ved at man ikke påkaller hans navn og flyr til ham med all sin nød.
Men selv om israelsfolket syndet mot Herren, hørte han deres bønn når de kom til ham og bekjente sin synd. Like lite som han kan slå av på sin hellighet og vrede over synden, like lite kan han slå av på sin inderlige barmhjertighet, nåde og godhet. Han ynkes over synderen og vrir seg i smerte over den elendiges elendighet.
Derfor lot Herren Moses reise opp en kobberslange på en stang, for at hver den som så på den skulle bli i live. Dette gjør han midt blant et folk som på grunn av sin egen synd og troløshet lå i død og elendighet. Her møter vi det innerste av Guds vesen og vilje. Han søker en vei som han kan frelse synderen på, midt i hans selvforskyldte nød og elendighet.
Slangen som ble reist i ørkenen er et av Det gamle testamentets herligeste vitnesbyrd om Jesus.
Jesus sier at denne hendelsen er et vitnesbyrd om ham selv: «Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3:14-15).
Akkurat som slangen ble reist opp i ørkenen i dødens og syndens leir, kom også Jesus til en fallen menneskeslekt som var død og fortapt i sine synder.
Ingen hadde bedt ham om å komme. Av egen fri vilje etter sin inderlige kjærlighet og barmhjertighet kom han til oss, lot seg spikre opp til et kors for å frelse oss fra våre synder.
Slik peker kobberslangen fremover mot Jesu frelsesverk på Golgata. Men på samme måte som en fyrlykt kaster sine stråler ikke bare fremover men også bakover, peker kobberslangen ikke bare fremover mot korset, men også bakover til syndefallets dag.
Det var slangen som førte menneskeslekten inn i synd og død. Slangen er i Bibelen selve symbolet på opprøret og hatet mot Gud – ja, er et bilde på selve synden.
På denne bakgrunn er det forunderlig å høre den lidende Messias rope på korset i angst og fortvilelse: «Jeg er en orm og ikke et menneske» (Sal 22:7).
Når djevelen, den gamle slange, skulle overvinnes, når menneskeslektens opprør, hat og synd mot Gud skulle sones, skjedde det ved at Gud selv ble gjort til alt dette. Du forunderlige Gud.
Derfor står det i 2Kor 5:21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».
Gud lar seg selv gjøre til synd. Han lar seg selv bli ett med det djevelske opprør og hat som kom inn i våre liv, for å frelse oss fra dette.
Han frelser synderen ved å skille synden fra synderen, og straffe synden utenom og ved siden av synderen. Nærmere bestemt gjorde han dette ved selv å bli ett med synden og la sin hellige vrede i all sin gru ramme seg selv. Slik kan han berge synderen uten å slå av på sin egen hellighet.
Denne frelse er ferdig for deg. Det var for deg han gikk i døden. Du får del i denne frelse på samme måte som israelsfolket ble frelst, nemlig ved å se. De skulle bare vende sitt syke, utmattede og trette hode mot kobberslangen og se på den, så ble de frelst.
På samme måte kan du vende ditt syke, utmattede og trette hjerte mot Jesus. Dine synder kan være så store og mange de vil. Det var nettopp derfor Gud måtte berede så stor en frelse ved å ofre sin egen Sønn, overgi ham til død og pine og fornedre ham til helvetes gru.
I samme øyeblikk som du i ditt hjerte sukker og lengter etter Jesus, er du et frelst, omvendt og gjenfødt Guds barn. I samme øyeblikk har du del i hele hans rettferdighet. Gud være takk og lov!
Konrad Fjell