Carl Olof Rosenius ble født 3/2- 1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel.
Påbegynt teologisk studie ved Uppsala universitet ble ikke langvarig. Sykdom, dårlig økonomi og indre anfektelse satte en stopper for det. Han fant ikke det han søkte i universitetets teologi.
En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse over hele Skandinavia.
Carl Olof Rosenius ble kalt for «Nordens evangelist» og «Nordens sjelesørger».
Han skrev aldri bøker. Det meste av all hans skriftlige forkynnelse kom ut gjennom bladet «Pietisten», som han begynte å gi ut i 1842. Fra dette bladet er så tekstene hentet til Husandaktsboka og de andre bøkene som etter hvert er kommet ut.
I 19. årgang av «Pietisten» begynte Rosenius utleggelsen av Romerbrevet. Han forberedte seg ved å lese gjennom de beste engelske og tyske tolkingene, og brukte i arbeidet daglig fire fremmede språk: gresk, latin, engelsk og tysk. Denne grundige romerbrevstolkingen som han arbeidet med i 7 år, ble regnet som kronen på verket av all hans forkynnelse, og var ferdig i 1866.
Etter hvert som Romerbrevskommentaren begynte å komme ut i «Pietisten», «eksploderte» tingertallet på bladet til 13 000 eksemplarer – på et tidspunkt da Sveriges største avis, «Aftonbladet», lå nokså konstant på 4 000 eks. Noe som klart understreker at det ikke bare var teologer og andre forkynnere, men den vanlige mann og kvinne som her fant «Veien» og «livets vann».
Rosenius skrev også sanger. Noen av disse har vi ennå i sangbøkene våre.
Ut over de skandinaviske språk, er den mest kjente Rosenius-litteraturen oversatt til engelsk, tysk, forskjellige afrikanske språk, hindi, tamil, telugu, spansk, russisk og kinesisk. I flere land legges Rosenius-litteratur også ut på internett.
Den norske prosten, Christian Sigismund Dick, oversatte allerede på 1860/70-tallet Romerbrevskommentaren, boka «Fader vår», Husandaktsboka, biografien som Rosenius’ nærmeste medarbeidere skrev etter hans død, og noen av sangene hans.
Som Paulus’ ble også Rosenius’ klare nådeforkynnelse møtt av egenrettferdighetens nidkjære motstand. Anklagene har variert. Det het seg at han forkynte «verdensrettferdiggjørelse» (at Gud ikke lenger ser noen synd i verden, slik at menneskene ikke behøver noen personlig syndenes forlatelse, men bare må få se det). Og ikke minst har han i senere år nærmest vært ansett som «far for nyevangelismen».
Professor dr.theol Carl Fr. Wisløff har i to artikler klart tilbakevist førstnevnte påstand. Og bl.a. dr.theol Godvin Ousland har klart vist at Rosenius’ forkynnelse ikke hadde noe å gjøre med nyevangelismen, men at enkelte andre dessverre blandet hans og nyevangelismens forkynnelse sammen. Forkynneren, cand.theol. Øivind Andersen avviste også definitivt at Rosenius hadde noe å gjøre med nyevangelismen.
«Den som sier at Rosenius var ensidig, har aldri forstått Rosenius. Han gav helliggjørelsestalen i evangeliets lys en stor plass. Ellers hadde det heller aldri blitt så friskt et nådeliv for de mange troende». (Frits Larsen, forstander, Hillerød bibelskole, Danmark.)
«Ingen mann har i de senere slektsledd betydd så mye for Guds rike i Sverige som Rosenius. Og hans betydning for Norge er uoverskuelig» (Fredrik Wisløff).
«Norsk kristendom kjenner seg i stor åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhodet finnes levende kristendom» (Olav Valen-Sendstad).
Arven forlag