Hans Nielsen Hauge ble født i Tune i Østfold i 1771, og fikk etter en åndelig opplevelse i 25-års alderen kall til å reise rundt med Guds ord.
Det som fortelles i artikkelen «Julekveld i fengslet» (neste side), hendte julaften 1805, mens han satt under svært strenge og vanskelige kår i Rådhusarresten.
Hans Nielsen Hauge ble fengslet i Eiker i 1804 og senere overført til Oslo, et fengselsopphold som varte helt til 1814. Anklagen var blant annet brudd på løsgjengerloven (fra 1754) og konventikkelplakaten (1741-1842), som forbød lekmenn å reise rundt med Guds ord og ha «oppbyggelser».
Han ble løslatt en periode fra 1811 for å reise til Sørlandet på offentlig bekostning, for å anlegge og forbedre saltkokerier. På grunn av handelsblokade måtte landet selv dekke sitt behov for salt, og Hauge hadde innsikt i saltutvinning.
Hans Nielsen Hauge ble arrestert en rekke ganger, men valgte å lyde Gud mer enn mennesker. Første gang han ble arrestert, var tredje juledag i 1797. Julen 1799 satt han også i fengsel, denne gang i Rådhusarresten i Trondheim. Det var da han skrev salmen «Jeg er hos Gud i nåde, hva skader verden meg» (gjengitt på side 10).
Hauge satt mer enn 10 år til sammen i fengsel, riktignok med enkelte lempelser på slutten, som gjorde at han kunne tilbringe noe tid utenfor murene hos venner. Først den 23. desember 1814 kunne Hauge forlate fengslet for siste gang, som fri mann. Da hadde han ventet i flere år på dom i saken, og han var nedbrutt helsemessig.
I de 18 årene han var predikant og utenfor fengslets murer, fikk han utgitt ikke mindre enn 33 bøker. I tillegg var han en driftig handelsmann med flere industriforetak, blant annet papirfabrikk og eget boktrykkeri.
Han ble redskap til store vekkelser, og var på grunn av sin troskap mot Guds ord til åndelig veiledning for mange. Flere av disse ble hjulpet i gang med egne forretninger og virksomheter.
Han døde i 1824 etter store lidelser. Da det led mot slutten, sa han: «Følg Jesus!» Deretter reiste han seg litt mer opp i senga, og med et strålende ansikt kom det med svak stemme: «O, du evige, kjærlige Gud!»