Etter Jacob B. Bull: Hans Nielsen Hauge
Hans Nielsen Hauge satt bøyd med hodet i begge hendene på den harde tresenga i cella. Maten stod urørt. Lyset brente med lang, svart tanne. Han satt bøyd og i kamp. I kveld, Frelserens kveld, barmhjertighetens store fest på jorda, kjente han forlatthetens store smerte og ensomme redsel dypere enn noen annen dag i hele det lange året.
Var det Guds mening at han skulle sitte her utestengt fra lyset og livet resten av sin tid? «Jeg er lyset og livet», sa det dypt inne. «Ja, ja», hvisket han, «din vilje skje!», men atter dukket de fristende tankene fram av det svarte. Han så sine to venners ansikt. De hadde gått den lange veien over fjella for å tale med ham, men fengslets dør stengte. Alle de tusener som trengte å tale med ham, var utestengt. Slik skulle han sitte uvirksom resten av sitt liv, i mørke, i ensomhet, i gagnløs venting. Aldri se sola mer, aldri se de kjære ansiktene mer!
Han bøyde hodet dypere: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» hvisket han i sorgen. Ikke få fullføre sin gjerning! Ikke få bøye sitt hode i døden og si: «Herre, det er fullbrakt!» Tårer piplet fram mellom hendene der han satt, akslene under den grå kappen rørte seg i små rykk. Det var lenge stilt i den mørke cella. Hans Nielsen Hauge bad, bad til den Gud som han alt i barneårene hadde bøyd seg for, bad om lys i mørket, om frelse fra synd og fristelse, om trøst i sin store sjelenød.
Da – med ett skalv det inn til hans trette sanser et fjernt dirr av toner, en livsalig klang, som steg, vokste og til slutt brast ut som en jubel alle vegne fra. Det var julen som ble ringt inn over den store staden.
Hans Nielsen Hauge sank på kne med hendene foldet. Tårer styrtet ut av øynene. Han kjente en uendelig lykke gjennombeve seg, som hørte han himmeriks klokker der ute i det fjerne. Gud hadde gitt ham svar. Julekveldens budskap om frelse hadde kommet til ham i ensomheten. «Gud, du min Gud!» mumlet han fram for seg. «Priset og takket være du i all evighet!» Og der ute hogg klokkene inn i festlig triumf, et vell av toner utover den mørke byen. «Gledelig jul!» ble det sagt i tusen opplyste heimer. «Gledelig jul!» ble det hvisket dypt inne i den ensomme mannens hjerte. Hans Nielsen Hauge reiste seg og stod oppreist i den mørke cella, der det fattige talglyset brant med rød, svak flamme. Han foldet hendene. Litt etter klang salmen «Jesus, din søte forening å smake», rikt bevende fra den trange cella i rådhusarresten. Fanger i de andre cellene løftet hodene og lyttet undrende. Vakten stanset sine skritt på gangen.
Men utenfor i vinterkulden og mørket stod to tause menn. De så opp mot Hans Nielsen Hauges celle gjennom mørket. Og de hørte stemmen som de ville ha kjent mellom tusen, stemmen som for dem hadde åpnet syn og sans for det gode på jorda. De stod og lyttet til sangen, de stod og holdt hverandre i hendene som to barn på vandring i det fremmede. Slik stod de uten et ord til siste tonen var borte.
Men da Hauge, trøstet og styrket, igjen hadde satt seg, reiste han seg plutselig, undrende. Der ute under cella hans steg salmesang. Det var to som sang, salmen for de nødlidende, de forlattes angstrop til Gud om frelse. Det klang spinkelt og sårt inn fra kveldsmørket og vinterkulden.
Hans Nielsen Hauge ble grepet av et stort vemod. Det var vennene hans, de to som hadde gått den lange veien fra Bergen over alle fjell for å få tale med ham. Han kjente det som han ville forblø innvendig. Her satt han og kunne ikke hjelpe, kunne ikke nå dem, kunne ikke få sendt et trøstens ord til de mange tusen som ventet på ham.
Nå tidde sangen der ute. De to mennene stod sørgmodige og nedbøyde. De så opp mot det halvmørke gittervinduet høyt der oppe på den grå muren. Med ett som de stod der, steg det en lysning der oppe. «Se!» sa den ene av de to mennene og grep den andre om armen. Den vesle lysningen vokste, et ensomt lys med sorgfull, svartbrent tanne ble løftet høyt og kastet et varmt, blodrødt lys ut i mørket. «Se!» sa den andre av de to mennene – og brast i gråt. Det var Hans Nielsen Hauge som forkynte lysets seier fra mørket og fengselsensomheten.
«Gud være lovet!», sa Samuel Trå – han stod med foldede hender og stirret.
Lyset der oppe i vinduet sank og ble borte. Kveldsmørket ble dypere, men de to mennene stod ennå og så, lykkelige og takknemlige. De hadde fått bud fra ham der inne, et bud om urokkelig tro på Gud, et bud om at lyset skulle seire. Og dette budet ville de bringe fra gård til gård over hele landet der det fantes brødre.
Som de stod der tause, kom atter den vesle lysningen der oppe fra gittervinduet. Og om litt skinte lyset som før. Så kom en arm med ei lysesaks opp, lyset ble pusset, og den vesle flammen steg klar og skinnende.
Det gav et hikst i de to mennene. De hadde forstått. Det gjaldt å rense Guds kirke på jorden, å holde Guds lys rent så det kunne skinne klart for menneskene. «Skjønte du ham?» hvisket Samuel Trå til den andre. «Ja, ja», svarte den andre som var lutrygget. Han sto og stridde med gråten. Nå sang det der inne fra.
«Vår Gud han er så fast en borg», steg det. Og det vesle lyset der oppe skinte og skinte under sangen, holdt av en skjelvende hånd, helt til siste strofe hadde dødd bort. Så sank det langsomt og ble borte.
Mennene stod og knuget hverandres hender lenge. Så mumlet den ene: «En gledelig jul, Hans Hauge. Gud gi deg en gledelig jul der inne!»
Og de gikk langsomt bort de to mennene. Samuel Trå foran og Ole Rørsveen, den lutrygga mannen, bakerst. Det var samme mannen som nå hadde vandret fra Bergen til Oslo for å treffe Hans Nielsen Hauge, som hadde fått lutryggen sin ved å bære Hans Nielsen Hauges bøker hundrevis av mil over fjella og gjennom dalene hele landet rundt.
«Slik opplevde jeg julen», Lunde forlag, 1961
Jeg er hos Gud i nåde.
Hva skader verden meg
om den en stund får råde
og stenger meg min vei?
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul,
dog ånden overvinner
og holder glad sin jul.
Vår Gud oss trofast lover
at han hver sjel vil fri
som her i livet vover
å vandre sannhets sti,
som ei seg lar forføre
av verdens falske skinn,
men faste trinn vil gjøre
helt i Guds rike inn.
Å, alle søsken kjære
som er i Herren ett!
Vi bør årvåkne være,
til mandig stid beredt,
og aldri la oss svike
av verdens falske ånd,
og ei tilbake vike
for noen trengselsbånd.
Guds nåde nu oss styrke
og stå oss kraftig bi,
at vi ham rett kan dyrke
og følge sannhets sti.
Og alle våre dage
med et forenet sinn
for ham oss selv forsage,
i himlen trenge inn.
(Hans Nielsen Hauge. Sb 346)