Adventspreken av Johan Christian Heuch
«Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem. Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel – på trelldyrets fole. Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem. Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien. Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Mat 21:1-9
Bønn
Kom Herre Jesus! Kom inn i våre hjerter med din nåde og gave, med all din frelsende makt. Kom som vår konge og ta makten ifra oss, at du kan styre oss etter din vilje. Kom saktmodig, så vi kan kjenne at det er nådens makt som du utøver når du tukter som når du trøster. Ja, kom som den du er: vår saktmodige konge, og opplat våre øyne så vi kan se din frelses herlighet og få det som våre hjerter innerst inne begjærer: å være dine i evighet. Amén.
Evangeliet i en sum
«Se, din konge kommer til deg, saktmodig!» I dette vårt evangeliums hovedord har vi som i en sum hele innholdet av den forkynnelse som skal lyde i Herrens hus gjennom hele kirkeåret. Den kristne preken har ingen annen hensikt enn å vitne om Kristus, så hjertene kunne skue hans frelsende kjærlighet og få vilje og makt til fullt og helt å gi seg hen til ham. Den kristne forkynnelse vitner om syndens mengde, syndens makt, skam og fare, men kun for at sjelene skal åpne seg for ham i inderlig lengsel etter den frelse i ham som kommer saktmodig uten å true eller bebreide, men som er den eneste som har myndighet til å fri oss fra syndens nød. Forkynnelsen skal gjøre lovens dom kjent for hjertet og tvinge den sløve samvittighet til å føle Guds vrede, men kun for at sjelen skal få behov for å skue ham, han som er selve nådens og forsoningens liflige evangelium. Denne prediken trenger inn i det indre, skjulte liv i sjelens dyp, og bretter det ut i Guds ords lys. Det avdekker ikke mindre det ytre liv i alle dets former, både i sorg og glede, i hjemmet og i verden, både den enkeltes og folkets liv, men alt dette gjør han for at synden skal erkjennes og fornemmes. Hensikten er å vise at menneskelivet kun har sin rette verdi når det leves i Kristus, og bare da, når det hengir seg til ham som kommer saktmodig og endog med all sin kjærlighets frelsende makt.
Ja, den kristne forkynnelsens innhold kan sammenfattes i dette ene ord: Kristus. Enten vi forkynner ham som den som er blitt oss visdom fra Gud, eller som vår rettferdighet eller helliggjørelse eller forløsning, så forkynner vi bare ham. For kristendom er ingen samling av forskrifter og læresetninger, hverken av Kristus eller om Kristus. Men kristendom er Kristi levende åpenbaring. Det er ham selv som Guds legemliggjorte kjærlighet, som drar alle dem til sin frelse som får skue inn i hans hjerte – det hjerte som kommer saktmodig og dog som vår konge, fordi han er den eneste som eier frelsens makt.
Daglig brød
Når vi alle kirkeårets søndager har bare denne, ene Kristus å preke om – når vi, selv om Gud lar oss få mange år som hans vitner i menigheten, dog aldri kunne eller ville komme med noe nytt, i tillegg til det gamle evangelium, vil ikke da de få rett som sier at det ikke er umaken verdt å høre flere prekener, for de vet på forhånd hva det skal prekes om, eller de kan det utenat? Nei, for den sakens skyld trenger vi ikke å uroe oss. Hele guddommens fylde bor legemlig i Kristus. Ingen kan uttømme Guds vesens uutgrunnelige rikdom. Derfor er det heller ikke noe menneske som er i stand til å uttømme all den frelsens og salighetens rikdom som vår herres Jesu Kristi navn inneholder. Denne rikdom vil ingen kunne utlegge for menigheten.
Slik som et hvert sunt menneske hver morgen med uforminsket behag nyter det friske brød, skjønt han for lengst vet hvordan brødet smaker, vil det sunne trosliv alltid på nytt begjære det gamle og kjente, men samtidig alltid så friske evangelium. Det er alltid nytt. Gjennom dette «livets brød» meddeler Kristus sine troende sitt liv og sin kraft. Sant nok går det an å tømme livsfylden av evangeliet og forandre det til en sum av døde formularer og tomme talemåter. Det går an å forkynne Kristus så tørt og kjedsommelig at det er som om vi mottar en beinrad og hørte de tørre knoklene uavlatelig slå mot hverandre. I stedet skulle prekenen la oss se og møte den Frelser som selv er det evige liv, og som kom for at vi skulle «ha liv og ha liv i overflod».
Men er dette tilfelle med vår prediken, kommer det bare av at vi arme forkynnere ikke tilstrekkelig og inderlig nok har senket oss ned i Kristi nådes rikdom. Den er i seg selv uuttømmelig – mektig til uavlatelig å nære og styrke Guds barn hele livet igjennom, ja, slekt etter slekt til dagenes ende.
Et nådeår
Men merk deg vel at det er kun Herrens troende barn som ser ham i evangeliet og som erfarer hans livs kraft gjennom hans ord. For alle de andre blir evangeliet fort en gammel historie, en trøttende tekst, som de for lengst tror de kan utenat, og enda kan ramse opp i søvne. For Guds barn er et nytt kirkeår begynnelsen på et nytt nådeår, der den herre Jesus dag etter dag vil komme til dem med alle sitt livs og sin døds velgjerninger, med all sin frelsermakts styrke og inderlighet, og lege deres sår, overvinne deres fristelser, bevare dem i troens samfunn med seg, og når dagen nærmer seg la dem få skue ham klart i det evige liv. For alle andre er et nytt kirkeår bare en tid der presten vender alterboken og begynner å lese de gamle tekster om igjen. Men slik er det ikke for Guds folk. Herrens troende barn ser sin Herre og Frelser, Jesus Kristus, komme til dem som den saktmodige konge når Ordet og nådemidlene forvaltes.
Men å la søndag etter søndag, år etter år, svinne hen uten å se Kristus, er en farlig sak for hver den som lever i forsamlingen, der Kristus er og handler gjennom nådemidlene med hver sjel som vil se ham med troens øye. Det er det samme som å forspille frelsens tid og gjøre all Guds nåde forgjeves. Derfor vil vi si med alt troens alvor og med all kjærlighetens bekymring til hver vantro sjel: Gni den dorske, sløve, likegyldige, egenrettferdige og hovmodige vantros søvn av dine øyne! La deg nå frelse så Kristus kan lyse for deg! Se, din konge kommer til deg, saktmodig!
Ja, se ham som et Guds barn, se ham som din, og se ham som din konge! Se ham som den som kommer saktmodig og som kommer til deg! Ser du ham slik, da vil også du kunne bekjenne med alle Guds barn: «Vi så hans herlighet, en herlighet som den Enbårnes fra Faderen, full av nåde og sannhet». Og da vil også du kunne forstå at Kristi evangelium har en uuttømmelig rikdom på liv, kraft og trøst.
Så hør og forstå hvordan Herrens troende barn ser Kristus, deres saktmodige konge, komme til seg alle årets dager!
«Mine får hører min røst!»
Så ofte som en får høre evangeliet forkynt sant og rent, får du se ham. Da kjenner Guds barn at han handler med dem etter deres innerste behov. I det de troende bringer sine hjerter inn under hans ords påvirkning, erfarer de hans kraft. Fra evangeliet får de en trøst, en tukt, og en styrke og en klar visshet, et mektig håp, en rettferdighets varme som de vet at ikke noe menneskeord kan gi dem. Gjennom det ord som troen griper, frelses de. Derfor er dette evangeliets ord herlig for dem, selv om en skrøpelig forkynnelse kan fordunkle denne herligheten. Selv om talen ikke omtales på byens gater og streder, og ikke har noen eggende makt i seg, men er en ganske simpel utleggelse, vil den rette og sanne forkynnelse likevel bringe Kristus nær til sine troende venner. Ved dette Ordet blir livssamfunnet med ham styrket. Under evangeliets forkynnelse glemmes budbærerens skrøpelighet, fordi en ser herligheten i Herrens evangelium. Hvem vil da tenke på om det herlige budskap blir frembåret med en flammende tunge? Eller om kongen har sendt en klosset og ubegavet tjener som ikke kan frembære sine ord i veltalenhet, når talen likevel overbringer en så usigelig stor nåde? Bare når budskapet er likegyldig, og nåden er unødvendig, kan slike ytre ting legge beslag på din oppmerksomhet på en slik måte at selve budskapet går deg hus forbi. Men for et Guds barn er evangeliets budskap over all måte viktig. For dem er budskapet om deres evige frelse fra alle fordervelsens makter det viktigste. Gjennom dette ord skjer det som Jesus selv sier: «Mine får hører min røst, og de kjenner meg, og de følger meg, og jeg gir dem et evig liv, og de skal slett ikke fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd».
Vantro og egenkjærlighet
Når noen ikke kan se Kristus i Skriften, er det fordi de ikke vil tro. Slik er Guds ords lære. For når Guds ord sier at «den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønn», stempler det dermed vantroen som synd. Den regnes som en synd til døden, ja, som om den var den eneste synd, fordi den gjør det umulig å motta den frelse som bringer forlatelse og frigjørelse fra all synd. Dette fordi den til sist beror på hjertets uvilje. Veien til å se Jesus som den han er: synderes frelser, er å se seg selv som den du er: synderen som trenger hans frelse. Derfor er de skyldige, som ikke har fått troens syn på Jesus, fordi de i blindhet har tillukket sine øyne og ikke vil se sin egen synd.
Det er en synd som det skulle være mulig for alle å se, fordi det er selve grunnsynden hos oss alle sammen, og det er egenrettferdighetens synd. Vi er vår egen Gud, tilværelsens midtpunkt, det som hele vårt liv dreier seg om.
Å se seg selv som fortapt, er veien til å se Jesus som sin sanne frelser. Dersom noen ikke vil gå den veien, får han aldri skue ham. Men hver den som går denne vei, får se ham som sin. Og den som ser Kristus som sin, ser ham som konge. Ser du først ham, ønsker du at han og ingen andre skal herske over deg. Da har vi en konge som «er med oss alle dager» og selv fører striden i oss til seier mot alle våre fiender, idet han gjennom sin Ånds helliggjørende nåde – ved tukt, trøst og veiledning – virker i oss sin frelses velsignelse, og oppdrar oss i samfunnet med seg til det evige liv.
Jesus er kongen
Hvordan kan vi tvile på dette, når vi tenker på hvordan han kommer, og hvilke gaver han bringer med seg, når han nå som vår konge vil ta herredømmet i våre hjerter?
Han kommer fra krybben i Betlehem, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Han ble oppfostret i Juda land, hvor han hver dag med sin lydighet oppveide vår daglige ulydighet. Han kommer fra blodsvette og dødskamp i Getsemane, der han for oss overvant dødens angst og helvetes gru. Han kommer fra Golgata kors, hvor han naglet vårt skyldbrev til korsets tre, der han ble en forbannelse for oss. Han kommer med all sin fortjeneste, all sin livs og sin døds velsignelse, for å skjenke oss den i våre hjerter. Men han kommer også fra den åpne graven med sin oppstandelses kraft og med sitt livs guddommelige allmakt – for å gi våre hjerter den kraft han vant oss, at vi skulle bli Guds barn, ikke mer trellbundet under synden, men fritt kjempende mot den som en mann mot sin fiende. Slik kommer han med all sin oppstandelses rettferdiggjørende og helliggjørende nåde. Han kommer som konge for å skape og oppholde det evige liv i våre hjerter.
Han er saktmodig
Jesus er saktmodig og tålmodig. Derfor kan han være synderes frelser. Så se da din konge som saktmodig kommer til deg! La synet av hans frelsermakt og frelserkjærlighet bøye ditt hjerte til ham. La det i hele dette nådens år alltid lyde sterkere og sannere i ditt hjerte: Hosianna, frels, kjære Herre! Og du skal i sannhet få kjenne at han frelser alle som ser hen til ham med troens blikk.
Han står for døren nå og banker, og til hver den som lukker opp for ham, vil han gå inn og holde nattverd med ham. Må det skje med oss alle i dette kirkeår.
Fra «Vitnesbyrd om Kristus – Prædikener over Kierkeaarets Høimessetexter», Kristiania, 1887