«Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» Luk 2:9-14.
Dersom vi virkelig fattet hva Kristus har gjort for oss, da ville vi feire jul hele året, ja, hele livet. På samme måte som vi i all evighet skal prise Gud for dette nådens under at han sendte oss sin enbårne Sønn.
Men mang en gudfryktig sjel har selv i sin glade juleandakt ennå aldri fattet den store gleden engelen kommer med bud om. I hele sitt liv har de aldri hatt noen nytte av dette barnet.
Mest sørgelig er det når vi ser dette hos gudfryktige mennesker som med stort alvor forsøker å feire frelserens fødsel på en verdig måte. De går der år etter år uten å få lys over den veldige gaven dette barnet kom med til dem. Deres juleglede er sloknet så snart følelsen av høytid er over og julelysene er slokt. Vi bør be Gud i stort alvor om Den Hellige Ånds lys, så vi kan fatte hva som var hensikten med at Kristus kom til verden.
Dersom Gud vil være nådig mot oss, og velsigne Ordet vi nå skal dele, da kan vi få mye godt av det. Ellers sitter vi like fattige igjen. Jo lenger vi går i denne skolen, jo dypere blir vår overbevisning om den sannheten at det er helt avhengig av Guds Ånd om vi skal få frelsens lys over ordet om Kristus.
Ellers hjelper det ikke om det blir talt aldri så tydelig om dette. Han har selv sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for» (Mat 11:27).
Hva er da selve hovedhensikten med at Gud sendte sin Sønn til oss? Hva ville Jesus utrette her på jorden?
Svaret finner vi i Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet».
Det samme sier Jesaja i sitt evangelium om det barnet som ble født for oss, om Sønnen som ble gitt for oss: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag» (Jes 9:3 flg.).
Hva annet enn loven er det tyngSe, jeg forkynner dere en stor glede! Av Carl Olof Rosenius 22 ende åket, som binder syndens byrde på skuldrene våre? Hva annet enn den truende, straffende og dømmende loven, som stadig plager vår samvittighet, er denne «stokken på dets skulder, driverens stav»? Derfor kalles det også uttrykkelig for «trelldommens åk» (Gal 5:1). Disse uttrykkene er lånt fra slavekårene. De stakkars trellene ble drevet med stokk og med stav til å gå under åket, dra stein og bære tunge byrder.
Her ser vi Herrens Ånd har sagt det samme gjennom profeten som gjennom apostelen. Men apostelens ord sier klart og uttrykkelig det som er talt i et bildespråk hos profeten. Og det er godt. For når den falske trøsten vår er slått ned, og den gamle fienden ikke lenger kan trøste oss med freden vår, men begynner å anfekte den, da er det så vanskelig for oss å tro Guds løfter, at han må si det helt uttrykkelig før vi kan være sikre på om han mener det alvorlig.
Dette apostelordet i Gal 5:1 er så rikt på trøst at det neppe finnes maken til det i hele Det nye testamente. Vi har kanskje ikke så vanskelig for å tro at Kristus har fullbrakt alt da han ble «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven». Likevel har vi så uhyre vanskelig for å holde fast på denne trøsten.
Vi tenker som så: Alt dette er godt og vel. Men jeg er ikke, og gjør ikke det han vil ha av meg. Og hva hjelper det da alt sammen? Der er noe Gud uttrykkelig krever som jeg aldri har gjort som jeg skal. Og der er noe Gud uttrykkelig forbyr, som jeg ennå aldri er blitt kvitt. Hvordan skal jeg da kunne ta til meg trøsten i evangeliet?
Det er i denne situasjonen dette skriftstedet taler så sterkt og så herlig. Akkurat det som er umulig for loven, var det Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse.
Alt det i Guds ord som krever noe av oss, eller driver oss og straffer oss, hører inn under loven. Men det Gud krever av deg, det får han ikke. Loven krever, – men kan ikke gi noe. Derfor blir du bestandig dømt, og er skyldig og nedslått.
Men lovet være Guds evige nåde – du skal ikke behøve gå fortapt! For «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjø- det, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn».
Hentet fra «I syndsforlatelsens rike»,
Arven forlag, 2000,