«Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» 2Mos 20:3
Det betyr: Du skal holde meg alene for din Gud. Men hva er meningen med det, og hvordan skal en forstå det? Hva vil det si å ha en Gud, eller hva er Gud?
Svar: En Gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en Gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din Gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og Gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din Gud.
Meningen av dette budet er altså at det krever hjertets rette tro og fortrøstning, som skal være rettet mot den eneste sanne Gud og henge fast ved ham alene. Det vil si: Se til at du lar meg alene være din Gud, og søk ikke noen annen! Det gode du mangler, skal du vente av meg og søke hos meg. Og lider du ulykke og nød, vend deg da til meg og hold deg til meg! Jeg vil gi deg nok, og jeg vil hjelpe deg ut av all nød. Men la bare ikke ditt hjerte henge fast ved eller finne hvile hos noen annen!
Dette må jeg forklare noe tydeligere, så en kan forstå det og merke seg det. Og det vil jeg gjøre ved å nevne noen eksempler på det motsatte. Det er mange som mener at de har Gud og fullt opp av alle ting når de har gull og gods. De stoler på det og brysker seg av det, og er så stolte og sikre at de gir en god dag i alle andre. Se, slike mennesker har også en Gud; han heter mammon. Det er gull og gods som de setter hele sitt hjerte til. Det er også den mest alminnelige avgud på jorden. Den som har gull og gods, han føler seg sikker. Han er så glad og fornøyd som om han satt midt i Paradis. Og på den annen side: Den som ikke har noe, han tviler og holder på å gi opp, som om han ikke visste om noen Gud. En finner nok svært få som er ved godt mot og ikke sørger eller klager når de ikke har mammon. Dette er noe som henger ved naturen vår like til graven.
På samme måte er det med den som stoler på at han har stor innsikt, klokskap, makt, innflytelse, vennskap og ære. Han har også en gud, men ikke den eneste, sanne Gud. Her ser du igjen hvor overmodig, sikker og stolt et menneske er av slike goder, og hvor forsagt det er når det mangler dem eller blir fratatt dem. Derfor gjentar jeg: Å ha en gud er å ha noe som hjertet setter hele sin lit til. Dette er den rette utleggelse av ordene i dette budet.
Se nå også hva vi hittil har drevet med i blindheten under pavedømmet.
Hvis en hadde vondt i en tann, fastet han til ære for St. Apollonia. Hvis han var redd for brann, gjorde han St. Lorentz til sin hjelper i nøden. Hvis han var redd for pest, gjorde han et løfte til St. Sebastian eller Rochius. Det var i det hele tatt et utall av slike avskyeligheter. Enhver valgte sin egen helgen, som han tilbad og kalte på når han trengte hjelp i nøden. Til disse hører også de som drev det så vidt at de gjorde en pakt med djevelen, slik som trollmennene og svartekunstnerne gjorde. Djevelen skulle da hjelpe dem til å få penger nok eller til å få den de elsket, eller han skulle bevare husdyra for dem, skaffe til veie eiendeler de hadde tapt osv. De satte altså sin lit til noe annet enn den sanne Gud. Derfor ventet de seg heller ikke noe godt av ham, og søkte det heller ikke hos ham.
Nå forstår du lett hva og hvor meget dette budet krever, nemlig menneskets hele hjerte. Det krever at menneskets hele tillit skal være til Gud, og ikke til noen annen. For du kan vel begripe at det å ha Gud er ikke at en kan ta ham med fingrene, stikke ham i lommen eller gjemme ham i en kiste. Nei, å gripe Gud er å la hele hjertet gripe ham og henge fast ved ham. Men å henge fast ved ham med hjertet er ikke noe annet enn å stole fullt og fast på ham. Derfor vil han vende oss bort fra alt som er utenfor ham, og dra oss til seg, fordi han er det eneste evige gode. Det er akkurat som om han ville si: Det som du før har søkt hos helgenene eller stolt på å få av mammon eller andre avguder, det skal du alt sammen vente å få av meg. Hold meg for den som vil hjelpe deg og overøse deg med alt godt i rikt mål!
Se, der har du den rette ære og gudsdyrkelse, som behager Gud. Den påbyr han under trussel av evig vrede. Og den gudsdyrkelsen går ut på at hjertet ikke vet om noen annen trøst og tillit enn Gud selv. Det lar seg heller ikke rive bort fra ham, men våger gjerne alt det som er på jorden, for hans skyld.
På den annen side vil du også lett kunne se hvordan verden ikke driver annet enn falsk gudsdyrkelse og avguderi. For aldri har noe folk vært så ryggesløst at det ikke har fått i stand en gudsdyrkelse. Enhver har da utvalgt den til sin Gud som han har ventet seg trøst og hjelp og alt godt av. Hedninger som traktet etter makt og herredømme, valgte Jupiter til sin høyeste gud. De som traktet etter rikdom, lykke, fornøyelse og gode dager, valgte Herkules, Merkur, Venus eller andre. De fruktsommelige kvinner hadde Diana eller Lucina til sine gudinner. Den som hver enkelt følte seg tiltrukket av, valgte han til sin gud. Det å ha en gud, betyr altså å ha en som man kan tro på og stole på. Dette er også hedningenes mening.
Feilen ligger imidlertid i at deres tillit er falsk og uriktig. Den er nemlig ikke rettet på den eneste sanne Gud. Og uten ham er det sannelig ingen Gud, hverken i himmelen eller på jorden. Feilen er altså at hedningene gjør sin egen oppdiktede drøm og innbilning om en gud, til sin avgud. Men det som de setter sin lit til, er altså ingenting. Og slik er det i grunnen med alt avguderi. For avguderi består ikke bare i det at man stiller opp og tilber et bilde. Det består nok først og fremst i at hjertet har vendt seg mot noe annet. Det søker da hjelp og trøst hos skapninger, helgener eller djevler, og bekymrer seg ikke noe om Gud. Det venter seg da heller ikke så meget som at Gud skal hjelpe, og tror heller ikke at det gode som skjer, kommer fra Gud.
Det er for øvrig også en annen falsk gudstjeneste, og den er det største av alt avguderi. Det slags avguderi har også vi drevet med, og det hersker fremdeles i verden. Alle munkeordener er forresten grunnet på det. Denne gudsdyrkelse angår bare samvittigheten, som søker hjelp, trøst og salighet i sine egne gjerninger. Den drister seg til å ville avtvinge Gud himmelen, og regner ut hvor mange veldedige gaver man har gitt, hvor meget man har fastet, hvor mange messer man har holdt osv. Dette er noe mennesket pukker på og stoler på, som om det ikke ville ta imot noe som en gave fra Gud. Mennesket mener da at det selv har skaffet seg det og fortjent det til overflod. Gud må liksom stå på pinne for oss og være vår skyldner, mens vi er hans overordnede. Dette er da vel ikke annet enn å gjøre Gud til en avgud, ja til et stumt avgudsbilde, og dyrke seg selv som gud. – Men dette er vel litt skarpe ord, og passer ikke for unge elever.
Det må likevel læres de enfoldige,så de legger ordentlig merke til og husker på hva dette budet betyr. Meningen er altså at en ikke skal stole på noen andre enn Gud. Alt godt skal en vente og håpe fra ham, som gir oss legeme, liv, mat, drikke, helse, beskyttelse, fred og alt annet vi trenger til legeme og sjel. Han bevarer oss også fra all ulykke, og hvis noe hender oss, da redder og befrir han oss. Som det så ofte er sagt, så er Gud alene den som gir oss alt godt og befrir oss fra all ulykke. Han er altså en evig kilde, som strømmer over av bare godhet. Alt som er godt og kalles godt, har sitt utspring i ham. Jeg mener dette er grunnen til at vi kaller ham nettopp med dette navnet Gud, etter ordet god. Og dette navnet er vakrere og mer passende enn noe annet ord.
Riktignok er det slik at vi får mye godt av menneskene. Likevel må det sies å være Gud som gir oss det, når det skjer etter hans orden og befaling. Så vel våre foreldre som øvrigheten og ethvert annet menneske har fått befaling om at de skal gjøre alt godt mot oss. Derfor får vi det ikke av dem, men vi får det av Gud, gjennom dem. Skapningene er bare den hånd, den kanal og det middel som Gud gir alt gjennom. Han gir moren melk i brystene til å rekke barnet. Han gir oss også korn og alle slags andre vekster til næring. Ikke noen av disse godene kan en skapning frambringe selv.
Derfor skal ikke noe menneske driste seg til å ta eller gi noe uten at det er befalt av Gud, så man kan erkjenne det for hans gave og takke ham for den, slik som dette budet krever. Derfor skal en heller ikke forsmå å motta det gode gjennom slike midler som skapningene, eller i overmot søke andre måter og veier enn Gud har befalt. For det ville ikke være å motta av Gud, men å søke det hos seg selv.
Her må enhver passe nøye på seg selv, så en framfor alt holder dette budet høyt og i ære, og ikke slår det bort i vær og vind. Spør og prøv ditt hjerte grundig, så vil du nok finne ut om det henger ved Gud alene eller ikke. Har du et hjerte som venter seg alt godt av ham, særlig i nød og mangel, og gir slipp på alt som ikke er av ham, da har du den eneste sanne Gud. Derimot har du gjort deg en avgud såfremt ditt hjerte henger ved noe annet og venter seg mer godt og mer hjelp av noe annet enn Gud. Da vender du deg ikke til ham i nøden, men du flykter i stedet for ham.
Gud vil ikke vite av at vi skal slå dette budet bort, uten å bry oss om det. Han ser derfor nøye etter at det blir overholdt, og han har også tilføyd både en skrekkelig trussel og et vakkert, trøstefullt løfte. Begge deler er det nødvendig at vi innskjerper og framholder for de unge, så de kan ta det til hjerte og ha det i minne.
For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
(…)
Tenk deg nå om, eller spør andre, og svar meg på dette: De som har brukt all sin omtanke og flid på å skrape sammen store mengder gull og gods, hva har de tilsist oppnådd? Du vil nok finne ut at deres anstrengelser og arbeid ikke har vært til noen som helst nytte. Selv om de har fått samlet sammen store formuer, så er disse omsider blitt spredt og liksom blitt tatt av vinden. Selv har de altså aldri hatt noen glede av godset sitt, og siden er det heller ikke nådd til arvingene i tredje ledd. Eksempler på dette vil du finne nok av i historien, og gamle, erfarne mennesker kan nok fortelle om mange slike tilfelle. Hør bare etter og legg godt merke til det!
Saul var en stor konge, utvalgt av Gud, og en from mann. Men da han var satt på tronen, vendte han hjertet fra Gud og satte i stedet sin lit til sin krone og makt. Derfor måtte han gå til grunne med alt det han hadde. Ikke engang noen av hans barn ble tilbake.
David var derimot en stakkars foraktet mann, jaget og landflyktig. Han kunne ikke engang være sikker på sitt liv noe sted. Likevel skulle han unngå Saul og bli konge. Dette ordet måtte nemlig stå ved makt og gå i oppfyllelse, fordi Gud ikke kan lyve eller bedra. La bare ikke djevelen eller verden bedra deg med sitt falske skinn! Det kan vel vare en tid, men til slutt må det forsvinne.
La oss derfor lære det første bud godt, så vi kan se at Gud ikke vil tåle noen formastelighet eller tillit til andre ting. Han forlanger ikke noe høyere av oss enn at vi av hjertet skal vente alt godt av ham. Han vil at vi skal gå den rette vei og bruke de gaver Gud gir oss på samme måte som skomakeren gjør bruk av nåla, sylen eller tråden, og så legger den bort. Vi skal være lik en gjest som tar inn på et herberge for å få litt mat og en sengeplass. De timelige goder skal vi altså bruke for å dekke våre legemlige behov, hver enkelt i sin stand, etter Guds orden. Men la oss bare passe på at ikke noe av det blir vår herre og avgud!
Dette får være nok om det første bud. Vi har måttet bruke mange ord på det, da det er det aller viktigste av budene. For – som vi før har sagt – der hvor hjertet står i det rette forholdet til Gud, og dette budet blir holdt, der går det liksom av seg selv med de andre budene.
Fra «Den store katekisme» utgitt av Det evangelisk lutherske kirkesamfunn