«Og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? – For havet ble mer og mer opprørt. Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere.» Jonas 1:11-12
Profeten Jonas sto avslørt på dekk i den store stormen. – Hva skal vi gjøre med deg? spurte skipsfolkene. Profeten prøvde ikke å finne ord til sin unnskyldning. Han var sann og erkjente at han var skyldig.
Det er ikke lett å stå ansikt til ansikt med ordet «skyldig» og med en tilstoppet munn, når hver unnskyldning er brukt opp og hvert skjulested er lukket, og øyne som ildsluer gjennomskuer en, og alt en har gjort ligger åpent i dagen.
Ingen trenger nåde før en har fått se seg skyldig. Evangeliet forstår bare den som har sett sitt hjertes fortapthet. Den benådedes glede forstår egentlig bare den som har kjent den dømtes kvaler. Frelsens jubel kan bare den ta del i som har grått den skyldiges bitre tårer.
Da profeten gikk inn under dommen, fikk han oppleve at Gud frelser den fortapte. Da han ble kastet i havet, sendte Gud redningen.
Slik er frelsens Gud.
«Stille stunder på veien hjem», Luther forlag, 1977