Fortelling av Mia Hallesby
En ung kontormann kom i fengsel for bedrageri. Han hadde kone og barn, og tanken på framtiden trykket ham svært mens han satt der i fengsel. En dag satt fengselspresten hos ham.
«Hva skal det bli av meg når jeg snart blir fri?» sa fangen. Det lå uro og angst i stemmen. «Husk én ting», sa presten, «si alltid sannheten».
Flere år etter denne samtalen fikk presten en dag besøk av en pent kledd herre. Nå kom han for å takke presten for hans gode råd. «Da jeg kom ut av fengslet, gikk jeg til en stor forretning der jeg hadde hørt at det var en stilling ledig. Jeg ble ført inn til sjefen og viste ham mine tidligere, svært gode attester, som han undersøkte nøye. Da han var ferdig, kom spørsmålet jeg fryktet. «Hvor har du så vært de siste årene?» Jeg kjente hjertet banke da jeg svarte: «I fengsel».
«Hvorfor ble De straffet?» spurte han alvorlig. «For bedrageri». Da så han forferdet på meg og sa: «Hvordan tør De våge å si dette rett ut? De forstår da at jeg aldri kan ta Dem i min forretning når De er en bedrager».
«Jeg lovte min fengselsprest alltid å si sannheten», svarte jeg. Jeg så at han ble beveget. Så sa han: «Har De også lovt ham å være ærlig og tro i den stilling De får i livet?» Da jeg svarte «ja», rakte han meg hånden og sa: «Siden De har holdt Deres ene løfte og talt sannhet, så vil jeg tro at De også vil holde det andre».
– Jeg fikk altså stillingen, og De forstår nok, pastor, hvor takknemlig jeg er for det rådet De gav meg.
«300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, Oslo 1946