«Men hva mener dere: En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården! Han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han det og gikk. Faren gikk til den andre og sa det samme. Denne svarte: Ja, herre! – men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike. For Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere heller ikke senere, så dere trodde ham.» Mat 21:28-32
Bakgrunn
Det nærmet seg slutten av Jesu offentlige virke. Det var palmesøndag. I den siste tiden har Jesus møtt mye motstand, ikke minst fra de religiøse lederne i Jerusalem.
Siste gang Jesus var i Jerusalem, på tempelinnvielsesfesten, endte det med at jødene tok opp steiner for å steine ham. De prøvde å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd. Etter dette har Jesus vært i Perea, områdene på den andre siden av Jordan, hvor døperen Johannes døpte. Der var det mange som trodde på ham, nettopp fordi de tidligere hadde tatt imot døperen Johannes sin forkynnelse. «Mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde nok ingen tegn, men alt det Johannes sa om denne mann, det var sant».
Jesus drar opp til Judea i forbindelse med Lasarus’ død. Disiplene er sikre på at det innebærer den sikre død å dra opp til Judea nå, så stor som motstanden mot Jesus er der. Jesus vekker Lasarus opp fra de døde. Fra da av legges det planer om å drepe Jesus. Han trekker seg tilbake og går ikke lenger åpenlyst omkring, men drar ut til en by som het Efraim, ute i ørkenen – trolig nordøst for Jerusalem, på veien mellom Samaria og Jeriko. Fra Efraim reiser så Jesus for siste gang opp til Jerusalem – og tar veien om Jeriko. Der helbreder han flere blinde, både på veien inn i byen og på veien ut av byen.
Jesu helbredelser er gjerne symbolske. De blinde er uttrykk for den åndelige situasjonen i Judea. Folkets øyne er lukket igjen, slik at de ikke kan se. Jesus kan alene gi de blinde synet. Vi møter dette så tydelig i forbindelse med Jesu helbredelse av den blindfødte (Joh 9).
Matteus 21 begynner med at Jesus rir inn i Jerusalem på palmesøndag. Folket hyller ham. Og når Jesus kommer inn i Jerusalem, går han inn i tempelet og driver ut alle som selger og kjøper der. Blinde og halte kommer til ham i tempelet, og han helbreder dem. Jesus er kommet for å frelse det som er fortapt, det syke, halte og for å gi de åndelig blinde et nytt syn. Og barna i tempelet roper: «Hosianna, Davids sønn!»
Yppersteprestene og de skriftlærde kunne ikke tåle dette, og neste dag når Jesus lærer i tempelet kommer de til ham og spør ham om med hvilken myndighet han har renset tempelet. Men Jesus svarer ikke direkte, men kommer med et motspørsmål: «Johannes’ dåp, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» Det våget de ikke å svare på. «Sier vi: Fra himmelen! – da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men svarer vi: Fra mennesker! – da frykter vi for folket, siden alle holder Johannes for en profet». De svarer at de ikke vet det, og Jesus gir dem derfor heller ikke noe svar. Og så kommer Jesus med denne lignelsen om de to sønnene.
Omvendelsens nødvendighet
De religiøse lederne mente seg å ha sin sak i orden med Gud. De var allerede frelst, de eide syndenes forlatelse og fred med Gud. De levde ikke i åpenbar synd eller strid med Guds ord og hadde ingen nød. Når døperen Johannes kommer, har de til å begynne med store forventninger til ham, slik de også hadde til Jesus. Men begge skuffer dem, for i stedet for å slutte seg til dem og anerkjenne dem, vender begge seg mot fariseerne, yppersteprestene og de skriftlærde med det samme ordet om omvendelse og gjenfødelse som de taler til det syndige folket. Både Johannes og Jesus blir utålelig for de religiøse lederne, for de rokker ved deres posisjon og anseelse og anfekter deres gudsliv i sin grunn.
Men dette er ikke bare en historisk hendelse, noe som skjedde i Jerusalem og Israel for to tusen år siden. Dette handler også om hvordan det går døperen Johannes og Jesus i møte med folket i dag, her hos oss og i våre hjerter.
Døperen Johannes var en botsprofet som forkynte Guds lov til vekkelse og omvendelse. Hans forkynnelse hadde ikke til hensikt i første rekke å gi folk trøst, men å overbevise alle om synd, også yppersteprestene og fariseerne. Og mange hørte døperen Johannes’ ord, og de kom til ham og lot seg døpe i det de bekjente sine synder. De tok i mot hans strenge ord og bøyde seg i erkjennelse og bekjennelse av sin synd.
Nå var vel også fariseerne klar over at de var syndere. Daglig ba de Gud om syndenes forlatelse gjennom sin bruk av Davids botssalmer. Men det var en stor forskjell på dem og de som tok imot døperen Johannes’ ord. Fariseernes synd førte dem aldri inn i virkelig nød og anfektelse. De levde jo med Gud i bot og bønn, de eide jo den rette kunnskap i Guds ord, søkte Gud og ba til ham.
Yppersteprestene, fariseerne og de skriftlærde hadde taket på dette med Gud og hans frelse. Ingen synd eller brist kunne ta fra dem vissheten om å ha det rett med Gud.
Men så var det nettopp denne vissheten både døperen Johannes og Jesus søkte å ta fra dem. Johannes kalte dem ormeyngel og Jesus kalte dem hyklere, enda disse ytre sett var de mest fromme mennesker man kunne tenke seg.
Egenrettferdigheten
Hvor sviktet det? Hva var galt? Det er det Jesus taler om her.
Jesus ligner yppersteprestene, fariseerne og de skriftlærde med en sønn som sier ja til farens ord, men han bryr seg ikke med å gjøre etter det han sier. Slik har mange det i sitt forhold til Guds ord. De vil høre Gud til, de vil ikke bryte Guds bud. Nei, de vil holde fast på alt Guds ord. De lærer seg snart hva Guds ord forbyr og påbyr og taler alvorlig om det å leve i strid med Guds ord: mot homofili, samboerskap, skilsmisse og gjengifte, mot abort, verdslighet, usømmelighet osv. Og i det ytre skikker de seg på alle måter annerledes enn den åpenbart syndige verden. Og enda viktigere: De lærer også hva Guds ord sier om nåde og syndenes forlatelse. Og samtidig som man kan ha de skarpeste utfall mot den åpenbare synd i verden, er man snarere til å ta det lett med sine egne fall og nederlag. For Gud tilgir jo sine barn i sin store nåde.
Det er vel ikke slik med deg? At du er snar til å tale om de andres synder og fordømme synden i tiden og verden, men du har ingen nød med din egen synd og ditt eget hjerte. Ja, du er ikke syndfri og du kan gjerne tale om dine mange synder «en gros», men når det kommer til stykket så vil du gjerne holdes for å være en god og sann bibeltro kristen, og som noe ganske annet enn den åpenbare verden.
Men Jesus er ikke så opptatt av hva du sier med din munn, at du sier du er en kristen og tror på ham, at du sier du er bibeltro – han ser etter sannheten i dine ord, og sannheten av dem viser du ikke med sterke ord i munnen, men i ditt hverdagsliv hjemme og ute.
Apostelen Paulus taler om dette i Rom 2:11-24. I vår språkbruk ville vi sagt: Du som roser deg av Guds ord, dvs. av å være bibeltro og en som står fast på Guds ord, du vanærer Gud ved å bryte Guds ord! Hvis ikke ditt ja til Guds ord blir annet enn store og svulmende ord om bibeltroskap og sann kristendom, så vanærer du Gud når du i ditt liv ikke lever i troskap mot Guds ord. «Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike».
Synderplassen
Den andre sønnen var en som i utgangspunktet sa nei til farens ord. Han ville ikke gjøre farens vilje. Men så ble det en forandring med ham, slik at han likevel gjorde det faren hadde sagt.
Slik var det med alle dem som hadde tatt i mot døperen Johannes’ ord. Det var ikke slik at de alle i utgangspunktet var så store og grove syndere i menneskers øyne, alle var ikke tollere og skjøger. Men i møte med Guds ord, fikk de se at de med hele sitt liv hadde sagt nei til Gud. Sannheten er nemlig den at intet naturlig menneske kan si ja til Guds ord av hjertet. Det kan si ja med munnen, med leppene, men hjertet vil forbli borte fra Gud. Du kan lære deg kristendom, slik at du har den i hodet og i munnen, men du kan ikke få ditt hjerte til å leve den. Det vil bare bli et skuespill, hykleri. Du vil fornekte med ditt liv, det du sier med din munn. Ikke nødvendigvis i det ytre, men du vil i beste fall bli en kalket grav. Hjertet vil du ikke få til å elske Gud og søke ham i sannhet.
Det var her fariseerne satt fast, de mente seg å kunne leve med Gud ut fra seg selv, tro på ham og søke ham. Men jo mer de satte inn på å virkeliggjøre dette i livet sitt, jo mer kom de til å vende seg bort fra Gud og hans frelse.
All synd i livet ditt, ikke bare i gjerninger og ord, men ikke minst i ditt hjerte, begjæret, det vitner om din død og din vantro, at du av naturen har et kjød som ikke kan elske Gud, ikke kan være Guds lov lydig, hvor mye du enn setter inn på det. Guds lov har den hensikt, ikke å hjelpe deg med å få det til å leve med Gud, men å åpenbare for deg at du med alt ditt står utenfor Guds rike, at du er under døden og dommen med det beste i livet ditt.
Døperen Johannes’ gjerning er å føre deg dit at du ser du hører hjemme nede i Jordan, under dommen med hele deg selv og hele ditt liv. De enkelte syndene er ikke det største problemet, men bare symptomer på selve skaden, kjødets vantro og ugudelighet. Så lenge du kan løse problemet ved å vaske bort enkelte flekker og bøte på enkelte hull, så har du ikke sett hvor ille det er. Da vil ditt håp fortsatt stå til at Gud skal se gjennom fingrene med dine synder og hjelpe deg til å bli bedre. Men her kan intet berges, intet repareres, alt er pill råttent.
Du trenger ikke bare å bli fri enkelte synder, men du trenger å bli fri deg selv, miste deg selv. Det var her det sviktet for fariseerne. De kunne ikke miste seg selv, for de hadde livet i seg selv, i sin lære og bekjennelse, i sitt liv og sin ferd – med det håp at Gud ville se i nåde til alle deres fortsatte mangler.
Slik var det ikke med dem som tok imot døperens ord. Det var ute med dem. Deres liv sto ikke til å berge. Og det er nettopp det dåpen vitner om. De går under i Jordan, inn under den rettmessige dom over deres liv. Guds nåde er ikke at Gud vasker bort noen flekker og bøter på noen mangler, men at han i ett og alt frelser dem fra alt deres eget. Og døperen pekte bort fra seg selv og til Jesus, som «det Guds lam som bærer verdens synd.» Og hos ham skulle tollere og skjøger finne sin redning.
Simon og synderinnen
Vi møter en av disse i fariseeren Simons hus i Luk 7. Hun kom ikke til Jesus for å berge seg selv, sitt navn og rykte, men hun kom for å bli fri seg selv. Hos Jesus fikk hun legge av alt sitt eget, seg selv, og så fant hun sitt liv i ham. Det hun selv ikke hadde, det hadde hun funnet hos ham. Derfor elsket hun Jesus, for han var hennes liv, hennes ros og ære.
Men denne nye kjærligheten som synderinnen viste overfor Jesus, den vitner også om at et nytt liv har kommet inn i synderinnens hjerte. Og slik var det med mange av dem som hadde hørt døperen Johannes’ ord og funnet sin frelse hos Jesus. De hadde mistet sitt eget liv, men fått et nytt. Jesus hadde blitt deres liv i himmelen for Gud, og han hadde også født dem på nytt og selv tatt bolig i deres hjerte ved Den Hellige Ånd. En ny vilje og en ny lyst ble født, som med glede og av hjertet sier ja til Guds lov. Av uvillige ble det skapt villige Guds barn, ikke med ytre trussel, tvang og forbedring, men gjennom anger, omvendelse og tro.
Fariseerne og de skriftlærde hadde vært vitne til denne forvandling hos dem som hadde tatt imot døperens ord og Jesu ord, en forvandling som langt overgikk all deres egen moralske forbedring, men likevel angret de ikke selv, omvendte seg og trodde, men forble faste i sin motstand mot både døperen Johannes og Jesus.
Hvordan er det med oss?
Er vi så sikre på vår egen kristendom, slik at når Gud anfekter den gjennom sitt ord og sine vitner, så bøyer vi oss ikke i erkjennelse og bekjennelse av vår svikt, vår vantro og vår synd, men vi søker i stedet å bli fri dem som anfekter oss? Vi har alle grunn til å ydmyke oss for Gud. Det står så visst ikke sprekt til hos oss og i våre hjerter. I forbindelse med nattverden, skriver apostelen i 1Kor 11:31-32: «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden». Må vi leve slik innfor Gud og hans ord, at vi bøyer oss og lar oss dømme for alt hos oss av synd, vantro og ugudelighet. Det står ikke til å berge, det skal ikke forsvares eller unnskyldes, men hører hjemme under dommen. La det bli dømt. Det var jo derfor Jesus kom, og gikk inn under dommen, nettopp fordi vårt ikke sto til å berge. Derfor tok Jesus det og døde med det, for at vi skulle leve ved ham. Han vil være vår ros og vår ære, og han vil leve sitt liv i oss. Da blir det mer enn ord.