Martin Luther var en kjetter. Det tenkte paven, og andre med ham. Den unge keiser Karl V mente også at nå skulle denne kjetteren fengsles og brennes. Men så lett gikk det ikke, for folkemeningen i Tyskland var på Luthers side. Keiseren gikk derfor med på at Luthers sak skulle behandles på den første riksdag som han skulle holde. Det var i Worms i 1521. Paven og hans kirkefyrster mislikte dette sterkt. Det var aldri skjedd tidligere at en riksdag, det vil si en forsamling av lekmenn, skulle sette seg ned som overdommere i en kirkelig sak som allerede var avgjort i Rom. Men det hjalp ikke, på annen måte kunne paven ikke få kloen i Luther.
Riksdagen
Til Riksdagen kom keiseren selv, som da bare var 21 år gammel. Han hadde store evner, og hans mål var å bevare sitt rike som en katolsk enhet. Det tyske rike bestod på denne tid av ikke mindre enn 100 delstater, og de var alle representert i Riksdagen, som i alt tellet omkring 300 personer. Blant disse var en mengde fyrster og prinser, deriblant en 18-årig prins som senere ble kong Kristian III av DanmarkNorge. Han reiste fra Worms glødende begeistret for Luther og hans evangelium, og det var han som i 1536 innførte reformasjonen i sine riker.
Pavens representant var kardinal Hieronymus Aleander, en lærd og samvittighetsløs renessansemann. Han trodde vel ikke ett ord hverken av pavens lære eller av evangeliet, men var en utlært og ondsinnet diplomat som hadde beveget keiseren til å uttale sin fordømmelse av Luther allerede før Riksdagen var holdt. Men han måtte finne seg i at kjetteren ble innkalt med sikkert leide. Aleanders plan var å skremme Luther fra å møte.
Da ville han i sitt fravær bli dømt av Riksdagen og folkemeningen. Han fikk derfor folk til å fortelle Luther at det var avgjort at han skulle brennes slik som Huss, og rundt omkring på vegen til Worms ble det slått opp plakater med den pavelige dom. Flere av Luthers venner mente at det var farlig for Luther, og at han derfor burde holde seg hjemme. Men Luther selv var av en annen mening. Han svarte: «Det står ikke på hvordan det går med broder Martin, om hans blod skal flyte. Det står ikke engang på hvordan det går med evangeliets sak, men det står på at sannheten blir sagt. Av meg kan dere vente alt, bare ikke flukt eller tilbakekallelse. Om det var så mange djevler i Worms som det er teglstein på takene, så må jeg likevel dit».
Luther drog av sted. Overalt strømmet folket til i massevis for å se ham. Reisen ble et triumftog. «Tyskerne har mistet respekt for alt og ler endog av bannlysningen», skrev Aleander. «Den 16. april kl. 10 kom Luther kjørende til Worms omgitt av 100 riddere. Han steg ut av vognen, så seg om med sine djevle- øyne og sa: ‘Vår hjelp er i Herrens navn’», forteller Aleander harmfullt. Kardinalen håpet likevel at Luther ikke skulle få anledning til å vitne. Han skulle bare bli spurt om han vedkjente seg sine skrifter og om han ville tilbakekalle – ja eller nei. Så skulle han dømmes og brennes. Men det gikk ikke slik. Luthers venner i Riksdagen gjennomskuet planen og ga Luther kloke råd.
I herberget fikk Luther ikke være i fred dag eller natt for alle de nysgjerrige som kom og skulle se ham. Allerede dagen etter skulle han møte for keiseren og Riksdagen i biskopens slott. Der måtte han stå og vente i hele to timer i den tettpakkede mengden før han slapp inn. Han var trett og nervøs da han trådte fram for Riksdagen.
Der satt verdens mektigste forsamling og ventet på opprøreren fra Wittenberg. De fleste var nysgjerrige, mange var fiender, meget få var venner. Og hva fikk de se? Ja, det var en skuffelse. En liten blek munk som ikke visste hverken ut eller inn! Han var forfjamset, men forsøkte å stramme seg opp. Han nikket og hilste høyt til en rådsherre som han kjente, men glemte å bøye kne for keiseren.
Det lille Luther sa, ble uttalt med så svak stemme at det nesten ikke hørtes. Forhøret forløp slik: Domprost Johan Eck spurte om Luther vedkjente seg sine bøker, og han pekte på en bokstabel som lå på bordet. Luther var ved å svare ja, men hans advokat ropte: «Les opp titlene!». Det var selvsagt nødvendig for å få et riktig svar, og det tok temmelig lang tid, for Luther hadde den gang allerede skrevet mye, og man brukte lange titler i gamle dager. Viktigst var det at Luther nå kunne trekke pusten og samle tankene, så han etter juristenes råd kunne forlange betenkningstid. Det fikk han, men bare til neste dag.
Men etter den 17. april kom snart en ny dag. Nå hadde Luther fått tenke seg om, og han «drakk av bekken» på vegen, derfor «løftet han hodet høyt» (Sal 110:7). Det ble ikke så mye søvn i den vrimlende byen og det tettpakkede herberget. Men han var da alene i sitt rom. Gjennom den tynne veggen hørte en nabo hvordan Luther ba til Gud. Han opptegnet en del av hans lange bønn: «Akk, Gud, akk, Gud, å du min Gud, min Gud, stå meg bi mot all verdens fornuft og visdom! Gjør det, du må gjøre det, du alene. Saken er jo ikke min, men din. For meg selv har jeg intet å utrette her, jeg har ikke noe å gjøre med denne verdens store herrer. Jeg kunne ha lyst til gode dager og ro og fred. Men saken er din, Herre, den er rettferdig og grunnet i evighet. Stå meg bi, du trofaste, evige Gud! Jeg stoler ikke på noe menneske, alt slikt er forgjeves. Å Gud, å Gud, hører du ikke? Er du død? Nei, du kan ikke dø, du bare skjuler deg. Å, vær hos meg, min Gud! I din kjære Sønns Jesu Kristi navn, det skal være mitt skjold og vern, min faste borg ved Den Hellige Ånds kraft og styrke. Herre, hvor blir du av? Herre Gud, hvor er du? Kom, kom, jeg er ferdig til å gi mitt liv. Mitt legeme er jo dine henders gjerning, om det skulle ødelegges og bli til intet, så er det nok at jeg har ditt Ord og din Ånd. Sjelen er din, tilhører deg og blir hos deg i evighet. Amen, Gud hjelpe meg, amen».
Den 18. april måtte Luther igjen stå og vente i to timer, og han slapp først inn kl. 18, på kvelden, noe som var svært sent etter tidens skikk. Nå var han et nytt menneske. Han så rolig på sine dommere. Luther begynte med å bøye kne for keiseren og ba om unnskyldning fordi han hadde vært så klosset dagen før: «Det er ikke greit å føre seg etter høye herrers skikk for den som er vokst opp i et avsides munkerede». Det gjorde et godt inntrykk. Så fikk Luther tale først på latin, for keiseren og de fremmedes skyld, så på tysk. Ånden var over ham, hans klare og gjennomtrengende stemme lød helt ut til folk i slottsgården, og alle fulgte spent med. Luther brukte anledningen til å bekjenne sin tro og forklare sin lære for de mange mektige, som til dels ikke kjente den før. Han klaget også over geistlighetens synder og den urettferdighet som ble begått mot det tyske folk. Hva hans skrifter angikk, innrømmet han at de til dels var for voldsomme i formen. Han ville heller ikke benekte at han kunne ha tatt feil i enkelte ting, men det måtte da påvises. I hovedsak var han imidlertid viss på å ha Guds Ord på sin side, så det kunne han ikke forandre.
Da han hadde talt ut, holdt fyrstene en kort rådslagning. Så begynte forhandlingene igjen. Eck skjente på broder Martin fordi han hadde opptatt keiserens og fyrstenes kostbare tid. Nå måtte han gi kort og grei beskjed om han ville tilbakekalle eller ikke. Hvis han ikke ville det, kunne keiseren handle med ham som det var handlet med Huss og andre kjettere –.
Mer spent enn noensinne hang alles blikk ved Luthers skikkelse. Nå kjente også Luther at hans besøkelsestid var kommet. Han kunne ikke velge feil, ja, han kunne ikke engang velge, for han var grepet av den Allmektiges hånd. Han tenkte og han ba: «Jeg kan ikke annet». Så klang svaret, klart og tydelig: «Jeg tror hverken på paven eller kirkemøtene, for det er klart at de ofte har faret vill og motsagt seg selv. Hvis jeg ikke blir overbevist ved Guds ord eller andre klare og tydelige grunner, så hverken kan eller vil jeg tilbakekalle eller rette et eneste ord. For å handle mot sin samvittighet er utilrådelig, skadelig og farlig. Gud hjelpe meg. Amen».
De følgende dagene ble det lange forhandlinger i Riksdagen om Luthers skjebne. Keiseren ville at han øyeblikkelig skulle bli dømt og brent. Men Riksdagen ville ikke gå med på det. Så søkte Luther om å få reise fordi hans frie leide snart skulle løpe ut. Han fikk reisetillatelse uten vanskeligheter. Fredag den 26. april dro han fra Worms.
I Worms fortsatte forhandlingene. Kurfyrst Fredrik skrev til sin bror: «Nå er ikke bare Annas og Kaifas mot Martin, men også Herodes og Pilatus». Kurfyrsten selv våget heller ikke å stille seg på Martins side, men reiste hjem likesom flere andre av Riksdagens medlemmer. De som var tilbake besluttet den 16. mai at Luther, som forstokket, satanisk kjetter skulle være fredløs. Alle som gav ham mat, drikke eller hus, eller hjalp ham på annen måte, skulle straffes med døden. Enhver som unnlot å gripe ham, sto under samme dødsdom.
Av Ivar Welle
Fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946
Forts. i neste nr. om Luthers tid på slottet i Wartburg