I forrige nummer fikk vi høre at profeten Jesaja måtte forkynne dommens ord over Israel og Juda på grunn av vantro og frafall fra Herren. Bortførelsen til Assyria for Nord-riket, og fangenskapet i Babel for Sør-riket, var uunngåelig og måtte komme (artikkelen: Når Gud tukter og trøster). Nå skal vi høre mer om hvordan Gud lot straffen ramme sin egen Sønn, og hvordan han leder mennesket «gjennom dom» for å føre det «til frelse» på den eneste trøstegrunnen som holder, som er gjenløseren Jesus Kristus. Red.
«Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.» Jes 41:14
All tukt og trøst fra Herrens hånd er nøyaktig tilmålt den enkelte av oss for at vi skal bli frelst og berget for himmelen.
Når Gud bruker «storslegga» og dømmer, og viser oss at vi er skyldige og står under Guds vrede på grunn av våre overtredelser og synder, er det for å ta fra oss alle våre egne tanker og muligheter om å frelse oss selv. Loven rammer samvittigheten slik at en går konkurs på alt sitt eget og ser seg selv som en fortapt synder. I oss selv er vi overfor Gud som en «ussel makk», eller som den lamme Mefiboset, Jonatans sønn, uttrykte det da han fikk invitasjon fra David om hver dag å spise ved kongens bord. Han kastet seg ned for David og sa: «Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg?» (2Sam 9:8). Det er ikke så mye verdi i en død hund. Da blir det annerledes det vi hører nå for tiden om at vi er så verdifulle i oss selv, og at Jesus har elsket oss for vår egen skyld, fordi vi er så prektige og unike. Nei, loven knuser alt av egenrettferdighet og tro på våre egne kvaliteter. Dette har ingen ting med selvforakt å gjøre, slik noen innvender, men er enhver botferdig synders store nød i møte med den tre ganger hellige Gud.
Denne «usle makken» led Jesus døden for. Han kom for å gjenløse og frelse det som var fortapt – for sin skyld, det vil si: Jesus er det eneste grunnlaget du og jeg kan bli frelst på, noen annen grunn finnes ikke. Evangeliet forkynner at i ham er det frelse å få – for ugudelige, for virkelige syndere. Profeten Jesaja måtte kjenne på stor glede da han fikk bære dette trøstens ord fram for det hardt tuktede og forkomne Israel: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu» (Jes 43:24-25).
Først måtte profeten felle dommen over Guds utvalgte eiendomsfolk, og anklage dem for å være verre stilt enn dyrene (Jes 1:3-4), som jo tross alt kjenner sin herre. «Hvor lenge, Herre?», hadde han spurt i sin nød, da han fikk høre at han skulle gjøre hjertene sløve i dette folket og kline øynene deres til, så de hverken skulle se med øynene eller høre med ørene (Jes 6:10). «Til byene er ødelagt og folketomme» (6:11), fikk han til svar. Da skulle vi tro at alt håp var borte.
Når vi leser de 39 første kapitlene i Jesajaboken, ser vi hvordan Gud svinger sin svepe over Israel (domsboken, kap. 1-12), men også over alle nabolandene (folkeboken, kap. 13-39) på grunn av deres avgudsdyrkelse og forakt for «Israels Hellige».
Trøstens Gud
Deretter kommer vi til trøsteboken (kap. 40-66), som har sitt sentrum i ordet om «Herrens lidende tjener» (kap. 53), Jesus, han som ble gjort til synd og tok straffen for alle våre synder. Om ham står det at «det behaget Herren å knuse ham» (Jes 53:10), for å frelse «Israels lille flokk»: «Om det ennå er en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortært. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når en feller dem, slik skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket» (Jes 6:13).
Også den lille flokken måtte gå til grunne, men i Isais stubb (Messias) skulle løftet til Abraham om velsignelse for alle jordens folk realiseres: «Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord» (1Mos 22:16-18).
Det ser ut til at Nord-riket allerede var falt i hendene på assyrerne da profeten sto opp og trøstet «sitt folk», kanskje var det gått en tiårsperiode siden assyrerhæren hadde flommet inn over landet. Dommen var allerede begynt, akkurat slik det var blitt forutsagt. Nå skulle det gå om lag 125 år til, og så ville Sør-riket, Juda, med Jerusalem, bli bortført til fangenskapet i Babel. Men allerede nå, på forhånd, før bortførelsen, sendte Gud profeten sin med trøst og lys i den mørke situasjonen.
Inndeling av trøsteboken
La oss kort si litt mer om trøstebokens innhold. Den består av tre «avdelinger», hver på ni kapitler, som handler om Herren og hvem han er. I motsetning til mennesket og dets ondskap, er det en Gud i himmelen som har gjort en rådslutning om frelse for mennesket.
Første delen, eller avdelingen (kapitlene 40-48), handler om trøstens Gud, Faderen, som er Herre over alle ting. Han har skapt verden, og han har sendt sin «lidende tjener» (fire sanger), Messias, for å redde «den lille rest».
Om denne tjeneren, Messias, trøstens grunn, får vi så høre mer i den andre delen (49-57). Kapittel 53 er Jesajabokens sentrum, som kaster sitt klare lys over den frelse som ble besluttet av den treenige Gud. Som et fyrlys i den mørke natten, skinner budskapet om Herrens lidende tjener og kaster sine stråler både bakover og framover i tiden. Dette lys så Abraham og Guds folk i den gamle pakts tid fram til, og det samme lys kan gi våre hjerter opplyste øyne i dag.
Siste delen av trøsteboken (58-66) fører oss til Sion, trøstens mål, og den herlighet som venter Guds barn. Her er det Den Hellige Ånds gjerning som utfolder seg. Og den er så totalt annerledes enn menneskets handlinger.
I disse tre delene taler med andre ord Den treenige Gud, «Kadosj Israel», Israels hellige, han som har satt sitt stempel på hele Jesajaboken. Og hva sier han? Vi har allerede sagt litt om at han taler i hellig vrede, gjennom tordendrønn og med tunge malmfulle slag.
Den stille susing
Men så, når uværet har holdt opp, taler Gud i stillheten. Når de kraftige regnbygene har gitt seg, da jorden er opparbeidet og vannet, da taler han i stillheten, slik som han også gjorde på profeten Elias’ tid (1Kong 19:11-13). I lyden av «den stille susingen» hørtes Herrens røst. Forut for dette var det storm, jordskjelv og ild. Slik taler Gud også i dag, først lyder lovens fryktinngydende tordenskrall, så kommer evangeliets milde tale:
«Trøst, trøst, mitt folk (am JHVH)! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem (til hjertet) og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (40:1-2).
Dette må vi se nærmere på.
Trøst, trøst
Verbet som brukes her er svært aktivt, og betyr egentlig å få den som har mistet pusten til å «ånde igjen». Vi kan her tenke på skapelsen, da Gud blåste liv i Adam. Da fikk han pusten og begynte å leve. Bare Ordet fra Guds munn har evne og makt i seg til å gi virkelig trøst, slik at det blir til liv for den som ikke har liv i seg selv og er utrøstelig. Det er budskapet om gjenløseren, Jesus, som kan nå inn til den nedtrykte, den som ellers ikke er til å trøste. Gud vil gjerne nå den nødstedte, den fortapte – med den himmelske trøst. Det er et himmelsk budskap til den som kjenner seg forkastet og fortapt i fangenskapet, slik som Israel i Babylon.
Imperativformen som er brukt her er ikke å oppfatte som en oppfordring til Ordets forkynnere om å gi trøst til forsamlingen, eller til den enkelte, for å imøtekomme dem som synes det blir for mye lovforkynnelse og for lite evangelium i forkynnelsen. Den gamle oversettelsen: «trøster, trøster… mitt folk» får kanskje meningen bedre fram. Det er ikke forkynneren som her gis en «blancofullmakt» til å trøste sånn uten videre, men det er Gud alene, gjennom Ordet om Stedfortrederen, som gir lys og frelse til den som er forskrekket over sin synd og som «hungrer og tørster» etter Jesus.
Verbet gjentas to ganger. Det er sikkert for å understreke at Gud virkelig er den som kan trøste. Han står ved sitt ord. Han er den samme, i går og i dag, ja, til evig tid!
Tenk daglig å bli trøstet med den trøst som går ut fra Guds munn og som har sin grunn i det som skjedde på Golgata for vel 2 000 år siden! Først når du får spise ved kongens bord og tilegner deg denne maten er det blitt «ditt». Da kan du «puste» og «ånde» normalt. Vi kjenner uttrykket «å puste lettet ut». Da sier vi gjerne: «Å, det var godt!» Den som hører Jesus til kan i sannhet si: «Å, hvor godt det er å høre ham til!» Da først lever og ånder du i Ordet om Jesus.
Mitt folk
Hvem er det så som skal trøstes? Budskapet har en bestemt adresse og et bestemt innhold. Det er til «mitt folk». Uttrykket am JHVH betyr «Guds eiendomsfolk». Det er det samme folket som i det første kapittelet fikk høre at de var et syndig folk. De var ikke bedre enn andre folk (goi), men verre, ja, hadde stelt seg dårligere enn hedningefolkene (go’im) (Jes 1:4).
Det går ikke etter fortjeneste eller anseelse i Guds rike. Alt er av nåde. Trøsten gjelder hver den som omvender seg til Herren og tror på ham. Det er snakk om et personlig forhold til Jesus.
Hør! du som mer enn noe annet trenger Jesus som din frelser: Jesus vil så gjerne stige inn til deg, gjennom dette bestemte budskapet, som vi nå skal få høre mer om i det følgende.
Forts. i neste nummer