«Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.» 2Mos 20:12.
Hittil har vi behandlet de tre første budene, som handler om vårt forhold til Gud. I det første bud hørte vi at vi skal stole på ham av hele vårt hjerte, og frykte og elske ham hele vårt liv. I det annet hørte vi at vi ikke skal misbruke hans hellige navn til løgn eller noen ond gjerning, men bruke det til Guds pris og vår nestes og vår egen nytte og salighet. I det tredje bud lærte vi at vi skal bruke hviledagen til å øve oss flittig i Guds ord, så alle våre gjerninger og vårt liv blir innrettet etter det. Nå følger de andre sju budene, som handler om forholdet til vår neste. Det første og høyeste av de budene er dette: Hedre din far og din mor.
Dette fars- og morskallet har Gud prist framfor alle andre kall og stender som er under ham. Han har nemlig ikke bare befalt at en skal elske foreldrene sine, men også hedre dem. Mot brødre, søstre og andre medmennesker i sin alminnelighet befaler han ikke noe høyere enn at en skal elske dem. Han setter altså far og mor i en særklasse framfor alle andre personer på jorden og stiller dem ved siden av seg selv. Å hedre er nemlig noe meget høyere enn å elske. For det å hedre omfatter ikke bare kjærlighet, men også en lydighet, ydmykhet og ærbødighet, som mot en skjult majestet. Han krever heller ikke bare at en skal tiltale dem med vennlighet og ærefrykt, men aller mest at en både av hjertet og i sin ytre oppførsel viser at en holder dem i høy ære og anser dem som de øverste nest etter Gud. For den som en skal ære av hjertet, den må en sannelig akte for høy og stor.
Derfor må en lære de unge til å anse foreldrene sine i Guds sted. De må ha det klart for seg at selv om foreldrene er uverdige, fattige, svakelige og mangelfulle, så er de likevel far og mor, gitt av Gud. De skal ikke bli fratatt denne ære på grunn av sin ytre stilling eller enkelte feil. Derfor skal en ikke se på hvem personen er, men på Guds vilje, som skaper og ordner det slik. Ellers er vi riktignok for Guds øyne alle like, men mellom oss må det være en slik ulikhet og ordensforskjell. Derfor har Gud befalt at den skal opprettholdes, så du altså må adlyde ham, som din far, og han må ha makten.
Lær nå for det første hva det er å ære foreldrene sine, som dette budet krever. Det betyr altså at en framfor alt skal holde dem i akt og ære, som den høyeste skatt på jorden. Videre må en også i ord oppføre seg pent mot dem, ikke snakke usømmelig til dem, heller ikke trette med dem, men tie stille og la dem ha rett – selv om de skulle gå for langt. Dessuten må en også vise dem slik ære i gjerning, det er med legeme og gods, at en tjener, hjelper og forsørger dem når de er gamle, syke, svakelige eller fattige. Og det er heller ikke nok med at en gjerne vil vise slik hjelpsomhet, men en må gjøre det med ydmykhet og ærbødighet, som om det var gjort for Gud. For den som vet hvordan han skal anse dem i sitt hjerte, han vil ikke la dem lide nød eller sult. Han vil sette dem over eller ved siden av seg selv og dele det han har med dem.
For det annet skal du legge merke til hvor stor, god og hellig gjerning som her blir pålagt barna. Men denne gjerningen blir dessverre helt foraktet og slått hen i vær og vind, så ingen husker på at Gud har befalt det og at det er en hellig og guddommelig tale og lære. For hvis man hadde holdt den for det, så hadde enhver kunnet trekke den slutning at de som levde etter disse ordene, også måtte være hellige mennesker. Da hadde man ikke behøvd å innrette noe klosterliv eller munkeordener, men ethvert barn hadde holdt seg til dette budet og hadde kunnet si i sin samvittighet for Gud: Skal jeg gjøre gode og hellige gjerninger, så vet jeg ikke noe bedre enn å vise all ære og lydighet mot foreldrene mine, for det har Gud selv befalt. Det som Gud befaler, må jo være av meget større verdi enn alt det vi selv kan tenke ut. Og siden det ikke finnes noen større eller bedre lærer enn Gud, så kan det sannelig heller ikke finnes noen bedre lære enn den han gir. Nå lærer han jo rikelig hva en skal gjøre for å øve rette og gode gjerninger. Og ved at han befaler det, viser han at han liker dem godt. Når det da er Gud som befaler dette og ikke vet å stille opp noen bedre gjerninger, så vil jeg aldri kunne gjøre det bedre.
Dette hadde vært den riktige måten å undervise og oppdra et fromt barn på. Da hadde man beholdt det hjemme i lydighet og til tjeneste for foreldrene, så de hadde kunnet glede seg over det. Men slik har man ikke villet akte på Guds bud. Det har man latt ligge eller sprunget over, så barna ikke har kunnet overveie det. Isteden har de gapt etter det som vi har funnet opp, uten å spørre om Guds vilje.
La oss derfor engang for Guds skyld lære at de unge først og fremst skal se på dette budet når de vil tjene Gud med rette og gode gjerninger. De må da vende seg bort fra alle andre ting og gjøre det som er kjært for far og mor eller andre som står i foreldrenes sted. Det barnet som vet og gjør dette, har for det første en stor trøst i hjertet. I motsetning til alle som er flittige i sine selvvalgte gjerninger, kan det barnet rose seg og si: Den gjerningen liker min Gud i himmelen godt, det vet jeg helt sikkert. Det er den trøsten et lydig barn har. Og la da alle de andre med sine mange store, sure og tunge gjerninger komme fram og rose seg. Da skal vi få se om de kan framføre en eneste gjerning som er større og mer verdt enn lydighet mot far og mor. Denne lydigheten har Gud innstiftet og befalt å være den høyeste nest etter lydighet mot sin majestet. Når Guds ord og vilje blir øvd og utrettet, skal altså ikke noe gjelde mer enn foreldrenes vilje og ord. Men det må alltid være slik at også den er underlagt lydighet mot Gud og ikke strider mot de foregående bud.
Derfor skal du av hjertet være glad, og takke Gud for at han har utvalgt deg og gjort deg verdig til å gjøre en gjerning som er så dyrebar og behagelig for ham. Hold den for stor og dyrebar, selv om den blir sett på som den aller minste og mest foraktelige. Gjerningen er ikke stor for vår verdighets skyld, men fordi den er innbefattet i det klenodie og den helligdom som heter Guds ord og befaling. Hvor mange penger skulle ikke alle karteusere (medlemmer av katolsk orden som levde som eneboere og eremitter. Red. anm.), munker og nonner gi for at de med alt sitt åndelige vesen kunne bringe Gud en eneste gjerning som var gjort etter hans bud! Hvor mye skulle de ikke gi for at de med et glad hjerte kunne si for hans øyne: Nå vet jeg at denne gjerning er behagelig for deg. Hvordan vil det gå med de stakkars elendige mennesker når de skal stå med spott og skam for Gud og verden like overfor et lite barn som har levd etter dette budet, og må bekjenne at de med hele sitt levnet aldri har vært verdige til å rekke barnet et glass vann! De har jo vært så djevelsk forvendte at de har trådt Guds bud under føtter. Derfor er det også til pass for dem at de har plaget seg med selvoppfunne gjerninger til ingen nytte, og at de nå får skam og skade til lønn.
Når en nå går til sitt arbeid og gjør det en er befalt, kan en med rette si: Se, dette er bedre enn alle karteuseres hellighet, selv om de faster seg til døde og ber på sine knær uten stans. Skulle ikke dette få et hjerte til å hoppe og smelte av glede? I dette budet har du nemlig et pålitelig ord og et guddommelig vitnesbyrd om at han har påbudt dette at en er lydig i sitt kall. Munkenes egne gjerninger har han derimot ikke befalt med et eneste ord. Men verdens ulykke og sørgelige blindhet er at ingen tror dette. I den grad har djevelen forhekset oss med falsk hellighet og egne gjerningers skinn.
Derfor ville jeg gjerne, sier jeg enda en gang, at man åpnet øyne og ører og tok dette til hjerte, så vi ikke på ny skulle bli ført bort fra Guds rene ord til djevelens løgn og oppspinn. Da ville også foreldrene kunne ha mer glede, kjærlighet, vennlighet og enighet i hjemmene sine, og barna kunne da virkelig vinne foreldrenes hjerter. Men hvis de på den annen side er uskikkelige og ikke gjør det de skal før en bruker kjeppen på dem, så fortørner de både Gud og foreldrene sine. Da tar de fra seg selv denne skatt og glede i samvittigheten, og samler seg allslags ulykke. Derfor går det så galt i verden i våre dager. Alle klager over at både unge og gamle er ville og ustyrlige, at de ikke har noen frykt eller skam, at de ikke gjør noe uten at de blir drevet med slag. Og vender en ryggen til dem, gjør de meget mindre enn det de skal gjøre. Derfor må også Gud straffe dem, så de kommer i allslags nød og elendighet. I alminnelighet er heller ikke foreldrene noe bedre selv. Den ene dåren lærer den andre. Slik som de har levd, slik lever barna etter dem.
Dette skal være det første og største som skal drive oss til å holde dette budet. Og hvis vi da ikke hadde noen far eller mor, skulle vi ønske at Gud ville stille fram for oss tre og stein, som vi kunne kalle far og mor. Men når han nå har gitt oss levende foreldre, skulle vi ikke da meget mer glede oss over å kunne få vise ære og lydighet mot dem? Vi vet jo at det er til behag for den høye majestet og alle engler, og til ergrelse for alle djevler. Vi vet også at det er den høyeste gjerning en kan gjøre, nest etter den høye gudstjeneste som de foregående bud handler om. Å gi almisse eller gjøre noen annen gjerning mot nesten er ikke å ligne med denne. For Gud har satt foreldrestanden øverst, ja, han har satt den i stedet for seg på jorden. Denne Guds vilje og velbehag skulle være grunn og tilskyndelse nok til at vi gjør det vi kan med villighet og lyst.
Dessuten er vi jo også for verden skyldige til å være takknemlige for alle de velgjerninger og alt det gode som vi får av foreldrene våre. Men også i dette har djevelen fått herredømmet i verden, så barna glemmer foreldrene sine, liksom vi alle glemmer Gud. Ingen tenker på hvordan Gud nærer, bevarer og beskytter oss og gir oss så meget godt til legeme og sjel. Og særlig når en ond tid møter oss, knurrer vi i vrede og utålmodighet. Da har vi plutselig glemt alt det gode vi har fått i vår livstid. Akkurat på samme måten gjør vi mot foreldrene våre. Det er ikke noe barn som tenker over og erkjenner dette uten at den Hellig Ånd virker det.
Gud vet godt hvor forvent verden er, og derfor minner og driver han den ved bud, for at alle skal tenke over hva foreldrene har gjort for dem. Da vil de finne ut at de kan takke foreldrene sine for legeme og liv, og at de også er blitt ernært og oppdradd av dem. Ellers ville de omkommet i sin egen søle hundre ganger. Derfor er det riktig det som gamle og vise folk har sagt: Deo, parentibus et magistris non potest satis gratiæ rependi, det er: Gud, foreldre og lærere kan en aldri få takket eller gjengjeldt nok. – Den som betrakter og overveier det, han vil vel vise all ære mot foreldrene sine uten å bli drevet til det. Han vil nok bære dem på hendene, og huske på at det er ved dem Gud har gjort alt godt mot ham.
En annen viktig grunn som skal drive oss enda mer til å holde dette budet, er at Gud føyer til et legemlig løfte: Han sier: så dine dager må bli mange, og det må gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.
Legg her merke til hvor alvorlig Gud mener det med dette budet. Han gir ikke bare til kjenne at det er behagelig for ham, og at han har lyst og glede av det. Men han sier også at det skal bringe oss lykke og bli til beste for oss, så vi skal få et rolig og behagelig liv med alt godt. Derfor priser apostelen Paulus dette budet og sier: Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet (Ef 6:2). Riktignok har også de andre budene sitt løfte innesluttet i seg. Men så tydelig og uttrykkelig er det ikke føyd til ved noen av dem.
Frukten og lønnen er altså at den som holder dette budet, skal ha gode dager, lykke og velferd. På den annen side ser vi også straffen for den som er ulydig. Han skal omkomme så meget før, og ikke få noen glede av livet. For når Skriften taler om å leve lenge, mener den ikke bare å komme høyt opp i årene. Den mener også å ha alt det som hører til et langt liv, som sunnhet, hustru og barn, næring, fred, godt styre osv. Uten disse godene kan livet ikke nytes med glede og heller ikke oppnå noen lengde. Vil du nå ikke adlyde far og mor og la deg oppdra av dem, så adlyd øvrigheten. Adlyder du ikke den, så adlyd døden. Den skal nok få bukt med deg. Gud vil ha ett av to. Hvis du adlyder ham og tjener dine foreldre i kjærlighet, vil han rikelig gjengjelde deg med alt godt. Hvis du derimot setter deg opp mot ham, vil han sende både øvrigheten og døden på deg.
Hva er grunnen til at det er så mange forbrytere, som må henges, halshogges eller radbrekkes? Kommer det ikke av ulydighet, at de altså ikke lot seg oppdra med det gode? Når da Gud må straffe dem, går det så vidt med dem at det er et ulykkelig og hjerteskjærende syn.
For det er svært sjelden at slike ryggesløse mennesker dør en alminnelig eller naturlig død.
De fromme og lydige har derimot den velsignelse at de lever lenge i fred og ro, og ser sine barnebarn i tredje og fjerde ledd.
Vi erfarer også at hvor det er gode, gamle slekter som står seg godt og har mange barn, der kommer det av at noen er blitt ordentlig oppdradd og har rettet seg etter foreldrene sine. På den annen side står det skrevet om de ugudelige: La hans etterkommere bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektledd (Salme 109:13). Legg derfor godt merke til hvor stor en ting lydigheten er for Gud. Han setter den så høyt, han liker den så godt, og han belønner den så rikelig. Derimot bruker han strenge straffer på dem som handler mot denne lydigheten.
Alt dette sier jeg for at en kan innskjerpe det grundig for de unge. For det er ingen som tror hvor nødvendig dette budet er. Hittil under pavedømmet er det ikke blitt aktet på eller lært. Det er enkle og lette ord, mener alle. Derfor kan de dem fra før. Derfor farer en forbi dette budet og gaper etter andre ting. Imidlertid ser og tror en ikke at en fortørner Gud i høyeste grad når en ikke bryr seg om det. Heller ikke tror en at en gjør så herlige og velbehagelige gjerninger når en følger dette budet.
Del 1/2
«Den store katekisme»