«Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn.» Ef 5:1
Slik skriver Paulus til menigheten i Efesus. Også i de andre brevene han skriver i NT, minner han om dette. Det ligger ham på hjerte at de troende må leve et liv som er verdig for Kristi evangelium (Fil 1:27) – til ære for Gud.
Ordet «derfor» peker tilbake på det som han har skrevet i brevet. Den som tror på Jesus er utvalgt i Kristus Jesus fra evighet av, hellig og ulastelig for Guds åsyn. Ja, han har fått barnekår og arvelodd ved Jesus. Han har fått Den Hellige Ånd til pant på at himmelen er hans. Den troende har fått nåde hos Gud. Det er derfor vi skal bli Guds etterfølgere. Han er vår far og vi er hans barn.
Det skjedde noe i himmelen da vi kom til tro på Jesus: Gud erklærte oss for å være rettferdige for sitt åsyn. Men det skjedde også noe i våre hjerter: Det ble lovsang til Herren for frelsen og det ble en ny trang – en trang etter å leve for Gud og til ære for ham! Vi ønsket at våre liv måtte vitne om Jesus. Dette kalles gjenfødelsen, vi fikk en ny natur – del i guddommelig natur, som Peter skriver (2Pet 1:4).
Det ble mange fall. Jeg ville så gjerne leve rett, men synden er så sterk, den tar meg til fange og jeg må gjøre det den vil. Jeg har ingen kraft i meg selv til å seire over den, om jeg enn aldri så mye ønsker å seire. Jeg ser mitt syndeforderv. I meg, i mitt kjød bor det intet godt. Viljen har jeg, men jeg makter ikke å gjøre det gode, skriver Paulus. Jeg er virkelig fortapt! En synder helt igjennom. Men det er da Guds nåde blir så stor for meg. Han har frelst meg ved det Jesus gjorde.
Jeg har fått se og tro at «ved hans sår har jeg fått legedom». Han ble såret, han ble knust, straffen ble lagt på ham for at jeg skulle ha fred med Gud. Dette budskapet ga hvile, og det gir fremdeles hvile, glede og visshet om frelse. Da blir det en trang i hjertet om at «alle, alle må se den herlige Frelser jeg eier» og «fikk jeg kun være den minste kvist på vintreet ditt Herre Jesus Krist». Hverdagen blir preget av takk og forbønn for de rundt meg, det blir vitnetjeneste i ord og gjerning. Det er evangeliet som virker dette nye i meg. Evangeliet ble meg til rettferdiggjørelse, gjenfødelse og helliggjørelse.
Det å «bli Guds etterfølger» er altså en følge av at vi tror evangeliet. Vi er syndere som har fått tilgivelse for alle våre synder. Å være en «Guds etterfølger» er å elske vår neste slik Gud elsker oss, uten at den eller de andre er det verdt. Det er å gi uten tanke på å få noe igjen. Det er å tilgi igjen og igjen. Det er å gå en mil ekstra når det tjener til den andres beste. Det er å være trofast, rettferdig, barmhjertig osv. Vi skal ligne på Gud i hjemmet, i bygda, på arbeidsplassen, i butikken eller på reisen. Et vitne fra Gud om at Gud er hellig, kjærlig, ren og god. Slik er vi kalt til å leve. Vi er blitt Guds barn og derfor vil vi ikke lenger leve etter kjødet. Vi vil ligne vår far i våre liv, vi ønsker å være en avglans av Gud. «Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud som gir sin Hellige Ånd i dere» (1Tes 4:1-8).
Bibelen er klar på at du og jeg ikke har kraft til å leve dette livet. Derfor har Gud gitt oss kraften til dette livet i evangeliet. Paulus skriver i Titus 2:9 at nåden opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og til å leve gudfryktig mens vi venter på at Jesus skal komme å hente oss til himmelen. «Vi elsker ham fordi han elsket oss først» og «den som er mye tilgitt, elsker mye». Kraften til å leve for Herren har med kjennskapet til ham å gjøre. Dess mer jeg kjenner ham, dess mer vil jeg elske ham og leve for ham. Jeg vil ikke skuffe ham, gjøre ham sorg – han som har gjort så mye godt mot meg. Vi ser det i Josef sitt liv, da han ble fristet av Potifars hustru. Han sier: «Hvorledes skulle jeg gjøre denne store ondskap å synde mot min Gud?»
Skriften oppfordrer oss igjen og igjen til å bli i evangeliet, se på Jesus, tro evangeliet, søke det som er der oppe, regne med evangeliet slik det står i Rom 6:11: «Akt dere som døde for synden og levende for Gud i Kristus Jesus». Men vi snur det på hodet på grunn av synden vår, og tenker: Jeg kan ikke være kristen for jeg er så svak overfor synden og faller så ofte. Og så konkluderer jeg: Jeg er levende for synden og død for Gud. Men da gjør jeg evangeliet til intet for meg. Jeg regner med meg selv til frelse, og dermed blir evangeliet og evangeliets kraft borte for meg. Jeg erfarer som Paulus – at synden tar meg til fange.
Da er det viktig for oss å holde fast på evangeliet, det er nåde uforskyldt for Jesu skyld. Jeg blir ikke frelst ved min helliggjørelse – ved mine seire over synden. Da blander jeg helliggjørelsen inn i rettferdiggjørelsen og evangeliet blir ikke lenger et evangelium for meg, og dermed er også kraften som evangeliet gir, borte.
Gud er kjærlighet (agape), for ham er det kjærligheten som gjelder og teller. «Størst er kjærligheten», står det i Skriften (1Kor 13:13). Så skal du vite at alt det du gjør av kjærlighet, ved at du er Guds etterfølger (fordi du lever i evangeliet), skal du få lønn for i himmelen. Det er slettes ikke forgjeves eller urimelig å være en Guds etterfølger, slik som kjødet sier. Ved å være en Guds etterfølger bygger du et livsverk som tåler ilden på oppgjørets dag (1Kor 3:11-15), mens alt som ikke er gjort i kjærlighet, brenner opp den dagen.
Vi ser at Guds kjærlighet til oss har kostet ham mye, men sett fra hans side kostet det ham ikke mye – fordi han elsket. Kjærligheten vurderer ikke prisen, den ofrer seg fordi den elsker. Slik var det for Jesus, ingen tok hans liv, men han satte det til for sine får (Joh 10:15). Den rene og sanne kjærlighet er villig til å ofre sitt liv for den en elsker. Vi kan stundom kjenne på at vår kjærlighet til våre medmennesker koster oss mye, men det er sett fra kjødets side. Kjærligheten – det nye livet – tenker ikke slik. Den griper inn fordi den elsker. Det var slik Gud vant våre hjerter for seg, og det er slik vi «vinner» andres hjerter for Gud.
Paulus sier det så sterkt: Vi er «Guds sendebud», vi er «i Kristi sted». Lever du i evangeliet, virker evangeliet dette livet i deg. Du blir som et såkorn som legges i jorden for å dø, men da bærer du frukt for ham.
Mange jøder bekjente seg som Abrahams barn. De var som kalkede graver å se til utvendig, mens de innvendig var fulle av hykleri og urettferdighet (Mat 23:27-28). De levde ikke i evangeliet, men levde i kjødet og etter kjødet. Derfor ble de årsak til at Guds navn ble spottet blant hedningene. Bekjenner du kristennavnet og ikke lever i evangeliet, slik at du ikke etterfølger Gud, da blir du også en årsak til at Guds navn spottes blant de uomvendte du omgås. «Se på ham», sier verden, «han er en kristen og gjør slik og slik». Det blir ikke til ære for Gud, men til spott. Å leve etter kjødet er den letteste veien for oss – «det ligger oss for hånden». Men det koster oss mye likevel. Vi gjør Den Hellige Ånd sorg. Og vender vi ikke om fra kjødet og synden, utslukker vi Ånden i oss og faller fra den levende Gud. Vi blir årsak til at Guds navn spottes. Dermed blir Guds dom over oss stor.
Mange kristne gir opp i denne kampen. Det ble så mange nederlag. Det ble så tungt, og dessuten kostet det så mye for gamle Adam å stadig være korsfestet. For å få en lettere hverdag gjør de fred med synden, de vandrer i «de ugudeliges råd» og «står på synderes vei». «Herrens lov» blir ikke lenger deres lyst. Gleden og vissheten om frelsen i Jesus ble borte. Også trangen om at «alle, alle må se den herlige Frelser jeg eier», ble borte. Fremdeles kan de vitne om «hvor god Jesus er» og «at han er død for mine synder». Men evangeliet gir dem ingen kraft til å fornekte den onde lysten i hjertet og til å leve gudfryktig i denne verden. Evangeliet betyr ikke noe for dem lenger. Det har blitt syndenes tillatelse i stedet for en fornektelse av synden. Ja, de synder i tillit til Jesu død for dem. Den lettere veien de valgte å gå, førte dem til frafall fra Herren.
Men det er rike løfter til den som mister sitt liv for Jesu skyld – den som er Guds etterfølger. Du skal finne det evige liv, sa Jesus. Du har del i det evige liv her i tiden, og en dag skal du være der kjærligheten råder fullkomment – i Guds fullkomne bolig. Her på jorden lever du til ære for Gud og du blir til stor velsignelse for dine medmennesker. Din helliggjørelse – om du bærer 30, 60 eller 100 fold – viser at du lever i evangeliet.
«La oss gjøre det gode og ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid, så fremt vi ikke går trett», lyder det fra apostelen Paulus til menighetene i Galatia (Gal 6:9). «Se på Jesus», står det i Hebreerbrevet (12:1-3), «for at dere ikke skal bli motløse i deres sjeler».