Martin Luther bygde sin lære på Guds ord. Han viste at det er «to regimenter», det verdslige og det kirkelige. Det kirkelige, eller åndelige, skal ikke blande seg i det verdslige, som Jesus sier: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden» (Joh 18:36). Det gjelder å følge hans ord: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!»
Det verdslige samfunn er skapt og befalt av Gud, og arbeidet i dette samfunn er etter Guds bud like så vel som det som utføres i det åndelige. Gud skapte mennesket for at det skulle arbeide i hagen (1Mos 2:1f.) Når derfor bonden arbeider på åkeren, husmoren steller sine barn og tjenestepiken vasker gulv, da utfører de Guds bud. Det gjør også fyrsten som regjerer og stridsmannen som kjemper for sitt land.
Den kristnes plikt mot det verdslige regiment er lydighet mot øvrigheten.
Det åndelige regimente
Ved siden av «det verdslige regiment» står det åndelige, som også er innsatt av Gud, og som er minst like viktig. Herren selv gav apostlene myndighet til å gå ut i all verden og vinne disipler. Han gav dem også makt til å forlate synder for de botferdige og binde dem for de ubotferdige. Men hvilket middel skal «det åndelige regimente» bruke? Ordet alene. Ved Ordet skal kirken vinne sjelene for Gud, og alene ved Ordet skal den øve sin oppdragende gjerning. Den har ikke noe med å by og råde over konger, fyrster eller embetsmenn. Den bør og kan og skal gi dem gode råd. Det gjorde Luther. Han fikk satt i gang det lutherske skolevesen, den lutherske fattigpleie m.m., og fikk adskillig innflytelse på forskjellige lands politikk. Men bare ved Ordet, ikke ved makt.
Allerede på Luthers tid ble tankene om «de to regimenter» anerkjent i den protestantiske bevegelse, skjønt sveitser-reformatorene sluttet seg ikke så ubetinget til dem. Zwingli og Calvin ville helst at de kirkelige myndigheter skulle herske over den verdslige øvrighet, og at hele folket skulle stå under kirkelige bestemmelser. Rester av denne tankegang holdt seg lenge i de såkalte reformerte land.
Bondekrigen
Luthers lære om øvrigheten skulle snart bli døpt med blod og ild.
I 1525 brøt stormen ut i «Bondekrigen». Nå hadde mange bønder grepet enkelte løsrevne ord av Luther og andre reformatorer. Han hadde også mang en gang brukt voldsomme uttrykk både om de geistlige og de verdslige tyranner som var bøndenes plageånder.
Bøndene gjorde seg skyldig i forferdelige blodbad og grusomheter, og de hadde stor fremgang. Kurfyrst Fredrik og flere av hans like tenkte alvorlig på å gi etter og få en overenskomst med dem. Luther reiste midt ut i den verste storm og prekte mot opprøret. Men bøndene bare lo av ham da han formante dem til å følge Kristi eksempel i tålmodig lidelse.
Ved en historisk bedømmelse av Luthers opptreden overfor bonderevolusjonen og lignende bevegelser kan man forsøke å tenke seg hvordan det ville gått om Luther hadde sluttet seg til de revolusjonære.
Tiden etter bondekrigen ble tyngre, det var ikke lenger vårvind over reformasjonen. Men de nærmest følgende årene fikk Luther utføre et oppbyggende arbeid for den nye evangeliske kirke som var oppstått i Tyskland.
Luther og kirkestyret
Etter Luthers mening er det hver enkelt menighets rett og plikt å styre seg selv etter Guds ord. Aller klarest har han kanskje utlagt dette i et lite skrift som han i 1523 sendte til menigheten i Leisnig, og som bærer den betegnede tittel: «En kristen forsamling eller menighet har rett til å dømme om all lærdom og til å kalle lærere, innsette og avsette dem, det vises av Skriften». Luther forklarer her at paven og biskopene ikke har rett til å styre eller lære i noen menighet, når de ikke forkynner evangeliet. Men hver eneste kristen har rett eller plikt til å forkynne, og denne plikt må brukes uten begrensning hvor det er nød på Guds ord.
«Der skal enhver løpe til, tre fram og lære så godt han kan. For nød er nød og bryter alle lover. Det er som når det brenner i byen, da har ingen lov til å bli sittende stille og vente på ordre til å slukke». Men så sant hver kristen har rett og plikt til å forkynne, må det være klart at de kristnes forsamling eller menighet også har rett til å kalle en lærer eller prest for menigheten. Det er nemlig bispens gjerning som skaper en bisp, ikke hans vielse.
Dette var Luthers mening og mål. Men han fant snart at målet lå utenfor rekkevidde i hans tid. «Vi har ikke folk til det», sa han ofte, «Hvem skulle så styre, bisper og prelater?» – Det ville være å sette ulvene over fårene. Akk nei, det var bare én utvei, nemlig å betro kirkestyret til øvrigheten, det vil si fyrstene i de enkelte land, og rådet i de frie byer. Slik ble de lutherske kirkene statskirker.
Gudstjenesten
Som mønster for gudstjenesten skrev Luther «Den tyske messe». Leddene i denne «liturgi» er hentet fra den romerske messe. Men de har selvfølgelig ny betydning. Forresten la Luther mindre vekt på det liturgiske. Hovedsaken ved gudstjenesten måtte etter Luthers mening være prekenen, det vil si forkynnelsen av Guds ord. «Dens midtpunkt skal være den aller klareste sol, Jesus Kristus, hvis stråler opplyser alt. Profetene er månen og stjernene, men Kristus er solen. I mitt hjerte er det én eneste artikkel som hersker og alltid skal herske, nemlig troen på min kjære Herre Jesus. Den er begynnelsen, midtpunktet og slutningen på alle mine åndelige og gudelige tanker dag for dag. At Kristus blir grepet i troen må være det første mål for enhver predikant».
Luther selv var en predikant uten like. Han hadde god stemme og et meget levende foredrag, og han hadde evne til å fengsle tilhørerne.
Hans boktrykker spurte ham en gang: «Herr doktor, hvordan får De til å preke så kraftig og inntrengende?»
«Resepten er ganske enkel», svarte Luther, «hvem som vil, kan bruke den. Når jeg går opp på prekestolen, sier jeg til meg selv: ‘Martin, husk på at du er sendebud for den allmektige Gud, tal derfor i hans navn og etter hans befaling. Derfor legger jeg ikke merke til noe menneske og frykter ikke for å si sannheten. Men derfor kan jeg heller ikke være hovmodig eller ærgjerrig. Jeg taler ikke til noens gunst eller behag, heller ikke for å behage meg selv. Gud kan lettere tåle stolthet og ærgjerrighet i hvilken som helst annen stand enn hos en predikant. Hvert menneske skal ydmyke seg for Den Hellige Skrift og gi Gud æren’».
Mer enn liturgien fikk salmesangen å bety i den evangeliske gudstjeneste. Menigheten fikk synge med, og det ble diktet nye salmer. Allerede omkring 1520 hadde Paul Speratus skrevet «Guds Sønn er kommet til oss ned».
Luther hadde ingen anelse om at han selv hadde dikterevne. Men så hendte det at evangeliet fikk sine to første martyrer, da Henrik Voes og Johan Esch ble brent i Brüssel. Da ble Luther grepet og skrev en folkesang om deres død, den ble snart sunget over hele Tyskland. Dette åpnet for kilden, og den 40-årige professor, som aldri tidligere hadde skrevet en eneste verselinje, sto med ett fram som en av historiens største diktere. Fra 1524 og utover skrev han 37 salmer, de fleste av dem er vel kjent i alle evangeliske land og synges ennå også i Norge.
Toppunktet nådde Luther i «Vår Gud han er så fast en borg». At han også har komponert denne salmens melodi, viser hvor omfattende Luthers geni var.
Av Ivar Welle
Fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946.