Jeg kom for en tid siden til å lese følgende: «Det er normalt at profeter – eller varslere, som det nå heter – er ensidige og at de overdriver. Det skal bli tydelig hvilket misforhold de påpeker. Det blir opp til andre å komplettere bildet og se de større sammenhengene».
Er det en av grunnene til at vi savner vekkelse? Ingen er lengre ensidige nok, ingen våger å være det. Man kan jo med rette bli anklaget. Og så vil vi alle være så allsidige, og så tar vi brodden av alt. Jeg tror at alle vekkelser nødvendigvis har vært ensidige. Vi kan studere mange vekkelser med mer eller mindre ensidighet.
Da den rosenianske vekkelsen kom til Norge, talte man mer om nåden enn om synden. Men vi skal legge merke til at dens «ensidighet» var tilpasset de rådende forholdene. Altså en velsignet ensidighet. Nå er det kanskje noen som reagerer. Var den rosenianske vekkelsen ensidig? Ja, det tror jeg, selv om vi i dag kan oppleve Carl Olof Rosenius som en som virkelig taler både lov og evangelium – om vi sammenligner med vår tid. Men vekkelsen ble antageligvis mer ensidig enn Rosenius selv.
Den vekkelse som førte til at Lekmannsmisjonen oppstod, var den ensidig? Ja, jeg mener å huske at Øivind Andersen anklaget den for å være det. Og jeg tror det er sant, men også at det var nødvendig. Ellers hadde det ikke blitt noen vekkelse. Ensidigheten fyllte et behov. Derfor ble mennesker frigjort og kom til tro.
Man kan også se, under vellykkede forhold, når en vekkelse fortsetter, hvordan tyngdepunktet i forkynnelsen forandres. Og slik bør det jo være, fordi forholdene endres. Men det er langt ifra alltid slik, man kan fortsatt stivne i den samme ensidighet, og det er ikke bra.
Ole Hallesby skriver som eksempel fra norsk vekkelseshistorie: «Vekkelsen i Norge synes å sammenfalle i to perioder, og det er den ulike arten av vekkelsestaler som karakteriserer disse to periodene. Den første perioden varer fra Hans Nielsen Hauge til den johnsonske ved Gisle Johnson. Det var en mektig åndsfyllt tale av loven som satte sitt preg på vekkelsen. Den gikk ubarmhjertig til angrep på samvittigheten og førte sjelen inn i en nød og fortvilelse som vi i våre dager sjelden treffer på. Derfor trengte man ikke heller på den tiden så mange ytre midler for å få tak på de vakte. De kom selv, drevet av sin indre fortvilelse og sluttet seg til de troende. I denne perioden forkyntes lov og evangelium, synd og nåde. Men det var slik at man klarte bedre å forkynne loven enn evangeliet og at man vakte flere enn man kunne føre fram til nådens fulle lys.
Så på 1870-tallet kom forandringen som hovedsakelig var framkalt av Rosenius. Hans klare forkynnelse av den uforskyldte nåden løste trellene fra lovtrelldommen. Hadde forkynnelsen før forkynt loven klarere enn evangeliet, så taler man nå i stedet mer om nåden enn om synden. Ja, loven kunne det dypest sett ikke bli tale om, for de fleste mente at det var et frafall fra evangeliet å forkynne loven. Til å begynne med merktes ikke denne forkynnelsens ensidighet. Gjennom de tidligere vekkelsene hadde samvittighetene blitt bundet, nå løstes de av det frie evangeliet, og det slektsledd av troende som oppstod gjennom berøring av disse to perioders vekkelser var særskilt rik på kristne personligheter som gjennom sin selvstendighet og åndskraft satte dype spor i norsk kristenliv.
Men ettersom den unge slekten vokste fram uten å få samvittighetslivet dømt og preget av den gamle, myndige vekkelsesforkynnelsen, kom den nye, friere vekkelsesforkynnelsen i store vanskeligheter. Å trøste dem som den eldre vekkelsesforkynnelsen hadde gjort fortvilet, det kunne man utmerket. Men nå skulle man selv vekke de sovende, skremme de trygge og gjøre de likegyldige fortvilet. Det hadde man få eller ingen erfaringer med. De talte jo som om huset alltid var fullt av nådehungrige mennesker. Hva gagnet det å øse den frie nåden og de herligste løfter over disse ubotferdige mennesker? De hadde ikke nytte av noe av dette, og det stadige omkvedet ‘kom som du er’ virket moralsk forvirrende når disse menneskene ikke først ved hjelp av forkynnelsen hadde fått se hvordan de var. Derfor fikk man på noen plasser se at denne vekkelsesforkynnelsen førte til at man trodde at man var frelst gjennom å tro på løftene, det vil si gjennom å holde dem for sanne til tross for at man fremdeles levde i åpenbare synder uten å forsøke å komme ut av disse. Og for å overvinne det ubotferdige menneskets likegyldighet for den frie nåden, grep man instinktivt til den religiøse følelsen, man brukte rørende fortellinger og man forsøkte å sveise sammen troen på den frie nåden. Men denne sveisen gikk naturligvis opp ved første påkjenning. Og følgen av denne forkynnelsen var dessverre store vekkelser, men få omvendelser, mange ‘frafall’ som man feilaktig uttrykte det. Det rørende i Kristi kjærlighet og offervilje tiltaler rent estetisk det naturlige mennesket, og derfor kan det begeistres av Kristus, ja, begynne å søke ham både i bønn og bibellesning og naturligvis høre om ham i taler. Og det naturlige mennesket vil gjerne tro at dette er kristendom». (Så langt Ole Hallesby)
Jesus var også veldig ensidig iblant. Vi kan tenke på hans behandling av den rike, unge mann eller alle hans møter med fariseere og skriftlærde. Må man være så ensidig som han stort sett alltid var i møte med fariseerne og de skriftlærde?
Er det en del av vårt problem at ingen våger å være ensidige? Vi vil alle være så forståelsesfulle, så dannede og allsidige. Men ofte blir vi nok da ensidige, men på en måte som i tiden er «korrekt».
Nå er jo «ensidig» kanskje et negativt uttrykk. Vi skulle kanskje i stedet tale om hvor man legger tyngdpunktet. Det virker gjerne «mildere», men la oss passe oss så vi ikke avsvekker alvoret ved å mildne ordbruken! Hvor er så tyngdepunktet i forkynnelsen i dag? Ja, det er vel dessverre bare en fortsettelse på «Rosenianismen» som Ole Hallesby beskrev det. Tyngdepunktet er at «alt er ferdig, du skal ingenting gjøre». Man leger de som ikke er såret og setter plaster på det som ikke er sår. Mon tro om ikke Ole Hallesby beskrev det ganske så treffende? Det kan til og med bli store vekkelser, men få omvendelser. Hvem har øyne til å se med i dag?
Hva munner dette ut i? Jo, i hvilken retning skal vi være ensidige? Hvor skal vi legge tyngdpunktet? Vil vi vite det, må vi kjenne både tiden og menneskene rett. Jeg tror ikke gamle tiders vekkelsesledere var blinde. Jeg går ut fra at mange av dem var meget bevisste på å være ensidige, for de så hva som behøvdes.
Spørsmålet er om vi er blitt åndelig blinde?