–De er mer åpne og mottagelige enn de fleste spansktalende. Mange av dem har kommet hit til byen for å livberge seg. Fattigdommen på landsbygden kan være stor. Men den blir ofte større når de kommer til byen. Arbeidsløsheten er voksende og mange er desillusjonerte og søker derfor etter en Gud å gå til – en Gud som kan hjelpe i nød.
De kjenner så altfor godt til de onde åndene som bor i fjellene og som også vil plage dem dersom de ikke ofrer nok. I byen kommer noe av dette mer på avstand, for enkelte fører det til skyldfølelse over å ha sviktet og glemt «gudene».
Joel Vera (59) vet hva han snakker om. Han har selv flyttet fra landsbygden til storbyen. Etter at han kom fra Tinguipaya til Sucre for flere år siden, sammen med kona Graciela, har familien vokst, og teller nå seks barn og 10 barnebarn. Joel ble en kristen som ung. Arven etter hans far, Marcelino, førte til at han måtte bli evangelist. –Det er forunderlig å legge merke til hvordan de lytter når jeg forkynner evangeliet – om Gud som ikke krever et eneste offer fra oss, men som selv har ofret og gitt oss sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder.
Skjult under en stein i elva
Tidligere (L&E 4-2017) har vi skrevet om da evangeliet kom til Joel sin landsby med de første misjonærene fra Misjonssambandet. Nå forteller Joel at hans far allerede i ungdommen var blitt sterkt grepet av budskapet om Jesus. Det førte til at han ba naboer om å fjerne husgudene sine, og de laget et stort bål i sentrum av landsbyen. Men dette medførte at faren ble lagt for hat, og det ble bestemt fra landsbyens øverste hold at han skulle drepes. Marcelino rømte, han gjemte seg under en stor stein i elva. Der oppholdt han seg i tre døgn. Han drakk vann av elva, og da tumultene hadde roet seg og hatet mot ham ikke lenger var så sterkt, kom han fram igjen. –Helt siden barndommen har jeg sett opp til min far, og beundret hans uredde vitnesbyrd. Selv om det kunne koste ham livet, måtte han vitne om Jesus og hva han betydde for ham.
Medarbeider på heltid
Vi sitter på kontoret til «Såmannen» i Bolivia og snakker sammen. Jeg har nettopp fortalt Joel Vera at han får full stilling som quechuamedarbeider og evangelist fra nyttår 2018. Joel tørker en tåre, og fortsetter: –Jeg har lengtet etter dette. Butikken vår, som holder til i huset som vi leier, legges ned nå. Tenk å få arbeide med Guds ord på fulltid – og fortelle andre om det Jesus har gjort – både gjennom litteratur og forkynnelse! Og det til og med på mitt eget morsmål, quechua! Du vet at jeg var kommet på avstand.
Familien min har lidd under dette at jeg ikke har tatt dem med på møter. Mine barnebarn spurte meg av og til: «Skal vi ikke på møte, bestefar, slik som vi pleier når vi er i Tinguipaya»? –Jeg visste ikke hva jeg skulle svare dem. Men tenk at Gud har kalt oss tilbake! Jeg sier oss, for min kone, Graciela, har alltid stått ved min side og vært en god støtte.
Graciela serverer ofte middag når vi er på besøk i heimen deres.
Husmøte
Joel fortsetter, etter en lengre pause: –Det var så uventet. Jeg reiste for å undersøke om vi kunne komme på besøk til Lajas Tambo nå når dere er her fra Norge. Tidlig søndag morgen dro jeg av gårde, mens dere var med Gonzalo (Ascarrunz) og delte ut bøker i en den lutherske forsamlingen i «Barrio Japón». Jeg visste på forhånd om noen fra min landsby, Tinguipaya, som har slått seg ned her. Det er omtrent en time å reise fra Sucre. Jeg var ikke forberedt på å ha et møte. Først ville jeg bare bli litt mer kjent med dem. Men så ba demeg om å be for dem – om at Gud måtte beskytte dem og hjelpe dem i deres daglige gjøremål og velsigne familiene deres. Etterpå kom det flere naboer til. Stua ble full, og de ba meg forkynne evangeliet for dem. Jeg talte på quechua. Vi sang ingen ting. Jeg rakk ikke å foreslå det, og jeg visste heller ikke om de kunne noen av de kristne sangene. De ville bare høre, sa de. Det var så underlig stille under talen. Joel ser på meg, og fortsetter: –Nå ønsker de at jeg skal ha faste møter for dem. Så samtaler vi om godkjenningen som fylkesmyndighetene i Sucre har gitt «Såmannen».
Mor og barn følger med når Joel forkynner evangeliet for dem på deres morsmål, quechua.
«Misjonsselskap»
At «Såmannen» nå er registrert som et eget selskap i Bolivia, med «juridisk person» som det heter, betyr at Lekmannsmisjonen både kan drive med litteraturarbeid, utbre evangeliet gjennom bøker og traktater, og ha møter og undervisning. Godkjenningen gir oss ikke anledning til å danne nasjonal kirke, men vi kan arbeide slik som for eksempel Lekmannsmisjonen gjør i Norge. Det innebærer at vi kan samles til husmøter, bibelstudium og søndagsmøter, ha dåp og nattverd, og samtidig kan vi gjennom litteraturen være en «tjener» for andre kirker og forsamlinger. –Det er et stort Guds under, sier Joel. Vi har bedt om dette helt siden ny søknad ble levert i februar 2017. På hver onsdagssamling på kontoret har vi hatt det fremme som eget bønneemne. Carmen (kona til Gonzalo) har lagt ned et stort arbeid med dette. Det kom godt med at hun har juridisk utdannelse. Spenningen var stor hele tiden, vi visste at Gud var mektig til å åpne en vei, men samtidig kom tvilen. En av funksjonærene sa på et tidlig tidspunkt at vi bare kunne gi opp med én gang: Myndighetene vil aldri i verden gi godkjenning for noe så «kristelig» som dette! Andre fortalte oss at det i løpet av det forrige året bare var blitt innvilget noen få «religiøse» søknader, ingen av dem gjaldt «kristne» virksomheter eller organisasjoner.
Marit tar avskjed med en kristen bestemor (nesten blind) som har ivret for å ha møter i Lajas Tambo.
På vei til møte i Lajas Tambo.
Det største offer
–La oss nå benytte tiden Gud har gitt oss! fortsetter Joel. Vi vet ikke hvorlenge denne døren står åpen. Fra pålitelig hold vet vi at enkelte høyt opp i systemet ønsker å fjerne all påvirkning som kommer fra Bibelen. Flere og flere taler om full likestilling mellom kjønnene, aksept for et friere liv med rett til å ta abort, til å leve homofilt, og at hver enkelt må respektere og anerkjenne dette. Å ta livet av et dyr, blir snart strengere straffet enn å ta et menneskeliv, fortsetter Joel, hvor skal alt dette ende? –Minn misjonsfolket i Norge på å stå sammen med oss i bønn og offer, slik at så mange som mulig får høre evangeliet her ute. Tenk at Gud måtte ofre sin egen Sønn for å frelse oss, og Jesus tok frivillig straffen for alle våre synder! Det må vel være det største offer – og den strengeste straff – som noen noensinne har måttet bære! Slik avsluttet Joel Vera samtalen. Og i det samme begynte sangstrofen av Benjamin Georg Sporon fra 1770 å tone i meg:
Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte,
tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!
Av det Joel sier, skjønner vi at utviklingen i Bolivia på mange måter er ganske lik den vi har i Norge. Men trangen etter å høre Guds ord er større. Og det er forskjell på å ha hatt Guds ord i 1 000 år og så vrake det, og på fremdeles å leve i mørke uten ennå å ha hørt et klart evangelium!
–La oss ikke glemme å be for Joel og Gonzalo og familiene. Myndighetene prøver nå å «stramme grepet» for å hindre at Herrens «såmenn» forkynner Ordet fritt.