I Johannesevangeliet (11) kan vi lese om Jesu oppvekkelse av Lasarus. Det er flere måter å lese og utlegge denne teksten på. Teksten handler nok først og fremst om de dødes oppstandelse og det evige liv. Og dette kan det sies mye om. Men den gir oss også innblikk i Guds veier, hvordan han handler med de troende.
Det er nemlig sant som det står i Jes 55:8-9: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker». Vi kan tenke på det som står i begynnelsen av teksten, i vers 5 og 6: «Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus. Da han nå hørte at han var syk, ble han likevel enda to dager på det stedet der han var».
Kanskje har du også vært i nød, så har du bedt til Jesus. Det skal du gjøre: «Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere» (1Pet 5:7). Og i Luk 18:7-8a sier Jesus: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett!» Da er det merkelig å lese at Jesus drøyde to dager med å reise. Kanskje har du også opplevd det: Du har bedt om hjelp, men du fikk ikke noe svar. Heller tvert om, alt ble bare verre. Det som var vanskelig, ble umulig. Da kan det være lett å tenke at en er forkastet. Nå har jeg stelt meg slik at Jesus ikke vil ta seg av meg. Ikke minst kan den tanken snike seg inn når vi får erfare hva som bor i oss. Vi ber om kraft og nåde til å leve et hellig liv, men så går det bare nedover. Du vet hva som er galt og rett, men det går ikke til hjertet. Du angrer ikke engang synden som du skulle. Det er som om alt er et eneste hav av likegyldighet.
Paulus sier i Rom 7:9-10a: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde». Slik leder Jesus et menneske som han elsker. Loven, som han tidligere hadde rost seg av, ble nå hans dommer og anklager. Han fikk en lukket munn, fordi han ble skyldig for Gud. «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort» (Sal 51:6a). Slik lød Davids bekjennelse etter at han måtte bøye seg for Guds dom gjennom Natan. Han kunne ikke svare ham ett til tusen (Job 9:3). Det var ingen formildende omstendigheter. Sånn er det å være skyldig for Gud. Og det er ikke en følelse, det er virkelighet.
David sier i Salme 40 at han var i fordervelsens grav, uten mulighet til å komme opp. Lasarus lå fire dager i sin grav. Det stinket av ham.«Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?» (Joh 11:37). Slik lød anklagen fra noen av dem som sto ved graven. Kanskje har du også tenkt: Kunne ikke Jesus gjort det litt annerledes? Kunne jeg ikke sluppet å ha det slik og slik? Hvorfor lider jeg alltid nederlag i kampen mot synden? Det er fordi Guds veier er høyere enn dine og mine veier. Vi vil ha æren selv. Egenrettferdigheten tyter ut av oss. Vi er ikke i stand til å se sant på oss selv. Så bunnløst er vårt syndeforderv. Derfor må Jesus føre oss i graven sammen med Lasarus. Vi må kjenne vår egen stank, hvor motbydelige vi er. «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger» (Jes 43.24b). Det er sannheten om oss, enten vi ser det eller ikke.
Paulus fikk en torn i kjødet for at han ikke skulle opphøye seg. For Jesus elsket Paulus, til tross for at han var en spotter og forfølger og voldsmann. Her ser vi hva uforskyldt kjærlighet er. I Salme 113:7 blir Herren beskrevet som «han som reiser den ringe av støvet, og løfter den fattige fra søppelhaugen». En annen oversettelse sier at «han reiser den hjelpeløse fra støvet, og løfter den fattige fra askehaugen». Lasarus var ikke bare hjelpeløs, han var død. Den som er død kan ikke bestemme seg for å leve. Så lenge det er liv, er det håp. Men når en er død, så er det ikke lenger håp.
Men Jesus kommer med håp til den som ikke har håp, til den som sitter hjelpeløs i søppelhaugen og kjenner stanken av sin egen synd. Ja, Jesus kommer med håp til den som er død i synder og overtredelser. Jesu røst, Guds ord, var mektig til å vekke Lasarus opp fra de døde. Han ropte: «Lasarus, kom ut!» «Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på hender og føtter, og om hans ansikt var bundet en svetteduk» (Joh 11:44).
Slik kom Lasarus ut av graven. Han kom med alt det som vitnet om at han var død. Slik skal vi også komme til Jesus, med alt som vitner om at vi ikke kan være kristne slik som vi er. Lasarus ble vekket opp etter å ha vært død i fire dager. Jesus kom for de som det er ute med. Egenrettferdige som vi er, så vil vi ha et eller annet å vise til. Paulus fikk høre: «Min nåde er nok for deg»(2Kor 12:9). Dette er hele Bibelens vitnesbyrd til alle som kommer til Jesus med sin synd. For han er rik nok for alle.
Jesus oppvekker Lasarus, av ukjent maler
Du elsker ikke Jesus som du skulle. Men Jesus elsker deg. Jesu disipler var opptatt av hvem som var den største av dem. Det var de opptatt av på veien opp til Jerusalem og Golgata. Peter fornektet sin frelser for å berge sitt eget skinn. Jesus lot seg spotte og dømme til døden for å berge Peter fra den evige død. Jesus tok Lasarus’ plass i graven. Og han tok din og min plass i dommen. Han møtte Gud i hans hellighet med mitt og ditt stinkende liv. Dette møtet endte med at Jesus ble knust. Det ble han i stedet for oss, fordi han elsker oss med gudommelig kjærlighet. Denne kjærlighet elsker han deg med. Men han døde også for de som du ber for. Det kan virke så nytteløst, for det skjer ikke noe. Kanskje opplever du at de blir hardere, de vil ikke høre.
I Joh 11 leser vi at selv Maria, hun som hadde sittet ved Jesu føtter, hadde gitt opp håpet: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død» (Joh 11:32). Det samme gjaldt Marta: «Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager» (Joh 11.39). Det er som om de vil si: Du kommer for seint, Jesus. Men Jesus kom ikke for seint. Han kom da tiden var inne. For Lasarus måtte dø hvis Jesus skulle kunne vekke han opp fra de døde. Og når var det Paulus ble kalt? Da han var en spotter, en forfølger og en voldsmann. Han ble kalt midt i sin synd, mens han var på vei til Damaskus for å forfølge Jesu menighet. Husk det! Du kan ikke frelse den du ber for. Men Jesus kan. Og han vil. Det er ingenting han heller vil. Det ser vi når vi leser om Paulus.
Så er det også sant at Jesus tvinger ingen. Han frelser ikke ved sin allmakt, men ved forkynnelsens dårskap. Men evangeliet om Jesus er Guds kraft til frelse. Ikke vår kraft, men Guds. Så skal vi få legge både oss selv og de vi ber for i hans hender, de som ble gjennomboret for vår skyld. Og da er det ikke lenger vår sak, men Guds.