Jesus er i Betania, hos Marta, Maria og Lasarus. Der holder de et festmåltid for ham. Lasarus var nettopp vakt opp fra de døde og satt der som et levende bevis på at Jesus var Messias, den lovede frelseskonge som skulle fri folket fra deres synder og syndens følger.
Det var stort å være disippel i en slik situasjon. De opplevde jo det som profetene hadde skrevet om, Messias som skulle komme til sitt folk. Det var særlig to ting profetene hadde lagt vekt på. Han skulle refse synden og holde dom, og han skulle forløse sitt folk fra synden og syndens plager. Og Jesus hadde så visst slått folket med sin munns ris, han hadde refset og tatt oppgjør med synd og vantro. Selv disiplene hadde han refset. Det var noe rensende i hele Jesu gjerning. Og disiplene hadde latt seg rense, de hadde tatt imot hans tukt, mens andre hadde vendt seg bort og blitt forarget. Jesus hadde også talt mye om livet som en Jesu disippel, ikke minst i bergprekenen. Og det var en slik veldig myndighet med det han sa. Selv om mye av det han sa var vanskelig å forstå, var det umulig for disiplene å vende seg bort fra Jesus. Han hadde det evige livs ord, det forsto de. Skulle de bli frelst, så måtte de følge ham og lære av ham.
Disiplene hadde også fått oppleve Guds nåde gjennom Jesus, hvordan Jesus tok i mot elendige som vendte seg til ham, hvordan han mettet sultne, helbredet syke, og til og med vakte opp døde. Det var ingen tvil om at han var den Messias som Det gamle testamente hadde talt om, som skulle bringe frelse og velsignelse til hele folket. Var ikke Jesu undergjerninger nettopp en begynnelse til Messias’ rike, et rike hvor rettferdighet og fred skulle herske, hvor synd og sykdom skulle opphøre, ja hvor ingen skulle dø ung eller som et barn, men alle skulle nå sin fulle alder? (Jes 65:18-25).
Oppvekkelsen av Lasarus var det sterkeste beviset på Jesu underfulle makt. Intet hadde skapt et slikt oppstyr i folket som denne oppvekkelsen. Hele folket kom i bevegelse, og en stor mengde av jødene kom til Betania, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde oppvakt fra de døde. Kanskje folket nå ville begynne å ta imot, når de forsto at han var Messias, at han ikke bare ville dømme dem og refse dem, men at han kom for å frelse, når de ga akt på all den godhet og nåde som fulgte med Jesus? Jesus søkte jo aldri sitt eget, var aldri opptatt av sitt eget beste, men søkte i alt de andres beste. Han var hele tiden opptatt av at alle andre ikke led nød. Han mettet de sultne, helbredet de syke, løste de bundne og trøstet de sørgende.
Jesus har talt til sine disipler om at han skal overgis i synderes hender, lide og dø. Men disiplene har ikke forståttdet. Hva skal det da bli av Messiasriket, av den lovede forløsningen for Israel som de nå hadde opplevd begynnelsen på? Det var den levende Jesus disiplene hadde satt sin lit til. Og de forsto ikke Jesu ord om at han skulle dø.Det er bare én i hele flokken omkring Jesus som vi kan se har tatt imot Jesu ord om hans død, og det er Maria, Lasarus’ søster. Hun var også blant Jesu nære venner og gledet seg nok over alt det gode han gjorde, ikke minst over at han hadde vakt opp hennes bror fra de døde. Hun var en av de få som måtte høre Jesu ord og hans lære. Men likevel er det ikke den levende Jesus Maria i første rekke ønsker å prise gjennom å salve ham. Hun vil prise Jesus fordi han skal dø. Ja, så dyrebar er Jesu død for Maria at hun øser ut over Jesus en salve som koster mer enn en hel årslønn. Denne salven var nok som hele Marias bankbeholdning, alt hun hadde spart opp gjennom hele sitt liv.Og nå øser hun det ut over Jesu føtter i takknemlighet og lovprisning – over den tunge gang gjennom døden som disse føttene måtte gå.
For å tale menneskelig: Det er knapt noe som har gledet Jesus mer under hans jordeliv, enn nettopp denne handlingen av Maria. Her så han et menneske som tok imot hans ord og som på denne måten ikke bare ga uttrykk for at hun forsto hva Jesus nå gikk til, men som også viste hvordan hun elsket ham nettopp fordi han skulle gå i døden. Hun ga gladelig avkall på hele sin rikdom, sin oppsparte pensjon, i takknemlighet for at Jesus gikk den veien han nå gikk. Det er for Maria mer dyrebart enn noe annet, mer dyrebart enn hans lære, og mer dyrebart enn at han vakte opp hennes bror.
Men omgivelsene reagerer med bestyrtelse på det Maria gjør. De andre evangelistene forteller at hele disippelflokken, ikke bare Judas, reagerer på Marias sløseri. «Hva skal det tjene til å sløse bort salven slik? Denne salven kunne jo vært solgt for mer enn tre hundre denarer og gitt til de fattige. Og de skjente på henne» (Mar 14:4-5). Betraktet fra et rent fornuftig synspunkt, har disiplene helt rett. Vi skal la Judas’ motiv ligge i denne sammenheng. Disiplene kunne nok gå med på at Maria hadde salvet Jesus, både hans hode og hans føtter. Det kunne nok Jesus både trenge og fortjene. Og de reagerer heller ikke på at Maria ofrer så mye på Jesus. Selv hadde de forlatt alt og fulgt Jesus, så de hadde ikke vært redde for å ofre de heller.
Men deres offer hadde likevel vært noe nødvendig. De måtte forlate alt for å følge Jesus. Det lå i Jesu kall at de måtte forlate alt for å følge ham. Men Marias offer og sløseri er så unødvendig, til ingen nytte. Hva skulle det tjene til? Litt salve etter god vask for å gi god lukt og pleie såre føtter var jo berettiget, men ikke i slike mengder, og ikke slik kostbar salve, en luksus som ikke engang den rikeste konge ville unne seg som fotsalve. Jesus hadde jo sagt at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Disiplene hadde lært Jesus å kjenne som en som ikke søkte sitt eget velvære og egen nytelse, men som i alt søkte å avhjelpe andres nød. Og slik hadde han talt til disiplene også. De skulle vandre i hans fotspor. Var det ikke da mer i tråd med Jesu egen forkynnelse og eksempel at denne salven ble solgt og pengene ble gitt til de fattige? Tenk hvor mange som kunne blitt hjulpet? Husk på at vi snakker om en sum som i dag tilsvarer flere hundre tusen kroner.
Og likevel, hadde det vært fornuft i Marias salving, hadde det tjent til noe, så hadde nok disiplene likevel ikke protestert, men sett det som rett og rimelig at Jesus ble salvet. Hadde han ikke fortjent det, kunne han ikke trenge til en slik kjærlighetsgjerning? Jo, så sannelig, hva skulle de ikke selv ha gitt ham og gjort for ham? Men, hva skal dette sløseriet tjene til? Hva er hensikten? Hva oppnår Maria ved dette? Ja, søker vi å finne en fornuftig forklaring på spørsmålet, leter vi forgjeves. For det Maria gjør er ikke fornuftig etter noen menneskelig målestokk. Men Maria er ikke opptatt av nytteverdien av sin handling. Det Maria gjør er en troshandling. Jesus skal dø. Det vet hun og det fryder hun seg over, for hun vet at han skal dø for å sone hennes synder, for å lide hennes straff. Hun ser at alt det gode Jesus har gjort, all hans tale og alle hans undergjerninger, har ingen verdi hvis Jesus ikke dør.
Maria har fått se at den levende Jesus kan ikke frelse. Det er ikke nok å ha lært av Jesus, det er ikke nok å ha opplevd store ting sammen med Jesus, det er ikke nok å ha vært Jesu medarbeider og venn. Jesus kunne nok tilføre Maria mange ting, men Maria forsto at gjennom alt dette var hun likevel ikke frelst. For om hun fikk aldri så mye innsikt og forstand i åndelige spørsmål ved Jesu lære, om hun ble aldri så god ved å følge Jesu gode eksempel, om hun fikk oppleve Jesu vennskap og trøst i all slags nød, så var hun ikke hjulpet med sin største nød. For Marias største nød var henne selv, hennes synd. Hvor langt Jesus enn kunne føre henne ved sitt nærvær og sin hjelp, så kunne han ikke berge henne fra Guds dom og forbannelse ved sitt liv, det kunne han bare ved sin død i hennes sted. Og Maria har forstått at det er derfor Jesus skal dø, han skal bære hele hennes liv på seg og svare innfor Gud i hennes sted.
Derfor salver hun Jesus, hun salver ham til hans gravferd. Det er ikke nytteeffekten av salvingen Maria er opptatt av, det er ikke selve gjerningensom opptar henne i det hele tatt. Men hele Marias hjerte er opptatt av Jesus og det han skal gjøre for henne og alle de andre. Og på denne måten vil hun lovprise, takke og vitne for Jesus og alle som ser og hører om det, hvor dyrebar Jesus er for henne, nettopp ved sin død. Skjønt hun er nok heller ikke opptatt av om de andre forstår, ei heller om Jesus forstår. For Marias handling er hennes hjertespråk, ikke den beregnende fornuftens språk. Det hun gjør, gjør hun av kjærlighet og tro og håp. Det er ikke fornuftig og skal ikke måles med fornuftens målestokk, men med troens. «Troen har en forstand som forstanden ikke forstår», for å sitere en av kirkefedrene. Marias kjærlighetsgjerning overfor Jesus vitner om hennes tro på Jesus.
For Maria var Jesus dyrebar fordi han skulle dø i hennes sted. Det forsto nok heller ikke disiplene. Jesus var nok også dyrebar for dem, men de var først og fremst knyttet til den levende Jesus. De søkte det Jesus hadde å gi og tilføre, ikke Jesus selv. Hvorfor er Jesus dyrebar for deg? Er det fordi han kan berge ditt liv, gi deg hjelp i din nød – hva det nå måtte være? Ja, Jesus er mektig til det. Det er sant og visst. Men med alt dette kan det likevel være at du ikke kjenner Jesus i sannhet. For Jesus kom ikke for å berge ditt liv. Han kom for å bære ditt liv på seg, og møte Gud i ditt sted.
Fra en tale holdt over Joh 12:1-11