Legen gikk der hver dag, men han sa ingen ting. Det så nesten ut som han ville si noe, men han kom seg ikke til. En dag kom det: «Det er nok ingen vei utenom. Vi må nok foreta oss noe».
«Ja», utbrøt Katrine, «gjør alt som står i Deres makt for at gutten skal bli frisk. Om det skulle koste mange, mange penger, gjør ingen ting. Om vi skal sulte, ja, om vi må selge klær og møbler, så gjør det ingen ting, når bare gutten – – –». «Nei, fru Brorson, her kan nok penger og menneskelig makt intet gjøre». «Intet gjøre – intet gjøre?» gjentok Katrine som om hun ikke riktig fikk tak i hva ordene betød. «Kan De intet gjøre? Men hvorfor sa De at De ville foreta noe?» «Dere misforsto meg», sa legen med bøyet hode, «det er noe annet jeg mener en må foreta. Gutten må bort». «Bort!» ropte Katrine. Øynene lynte og hun ble bleik som et lik. «Bort, – hva mener De med det?» «Jeg mener, det ville være det sikreste – det beste – for alle parter – om gutten ble anbrakt –». «Aldri!» skrek Katrine.
Den vesle blide kona var ikke til å kjenne igjen. Hun var som en rasende ulv som vernet ungen sin. «Ingen skal våge det. Nei, han skal ikke anbringes noen steder – aldri skal han ut av dette huset – her er heimen hans og her skal han være». «Nei», sa Brorson og stønnet, «jeg er enig med kona mi. Gutten vår skal ikke ut – han skal ikke sperres inne i et tukthus eller et fattighus – han skal ikke lenkes som et vilt dyr. – Kan De nekte for, herr doktor, at det er noe slikt som vil skje, hvis – –». Legen svarte ikke med det samme. Han så ned for seg. «Jeg tror ikke de syke merker det så meget – og det er nesten ikke annet å gjøre. – Man kan ikke utelukke den mulighet at han kan bli farlig for omgivelsene. Dere skal tenke over at dere har andre barn som det kan gå ut over».
Brorson satte seg med hodet i hendene. Han skalv over hele kroppen. Det var ganske stille i stuen. Så reiste han seg og prøvde å snakke, men stemmen sviktet. «Det kunne vel – det skul – skulle vel la seg gjøre å – isolere ham – her heime –». «Det lar seg nok gjøre. Det er flere som har gjort det på den måten. Men det er min plikt å advare dere. Er dere klar over hva slags byrde det vil bli, hva slags kors –». «Kors!» utbrøt Katrine. «Skulle det være et kors å ha sin egen gutt i heimen. Det korset skal vi bære med glede – ikke sant Hans Adolph?» «Jo», sa han stille, «måtte Gud gi oss krefter til det!» Legen trakk på skulderen og gikk. Det var verre enn de hadde tenkt seg.
Det ble ordnet med et lite rom på loftet. Det ble forsynt med jernstenger for vinduet og den vesle ruten i døren. Da Katrine så det, holdt hun på å bryte sammen. Men hun strammet seg opp, for det var likevel bedre enn å sende ham bort. I den første tiden bad Brorson særlig mye. Han satt oppe til langt på natt og tryglet Gud om at han måtte drive ut de onde åndene som var i gutten. Han leste om Jakob og kampen hans. «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg». –
Han stusset litt. Det var jo ikke noe som gjaldt dette livet Jakob bad om. Han bad om at Herren måtte velsigne ham. Etter som Brorson bad ble bønnen renset. Det ble full overgivelse til Gud om å gjøre alt slik som han ville. Gud ville ikke drive åndene ut av hjertet til Nikolai, men det var av hans eget hjerte de skulle ut. De onde åndene kjente han godt; fortvilelse, tross og vantro. Han forsto at han skulle lære å ta alt fra Herren selv om det var tungt. Det var tornen i kjødet som han skulle beholde.
Nå hadde han bruk for å lese hos Paulus: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de høye åpenbarelser, er det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, for at han skal slå meg, så jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra meg. Og han sa til meg: Min nåde er deg nok, for min kraft fullendes i skrøpelighet». Han sa ofte til seg selv: «Min nåde er deg nok – min nåde er deg nok». – Så måtte han til å skrive salmer igjen. Lenge syntes han det var umulig. Men han merket at det gikk. Ja, det gikk lettere enn før. Når smerten drev ham inn til Gud, kom han styrket ut igjen og hadde enda rikere ting å skrive om. Det ble klart for ham at uten denne tornen i kjødet ville han ikke kunne skrive. Det kunne nok bli håndverk, men ikke lovsang. Flere ganger for dagen var han oppe og så inn ruten til gutten. Nå var det ikke lenger noe uhygge ved det. Han var takknemlig for han hadde fått beholde ham. – – –
«Det er festlig å se så mange folk», sa Katrine en dag de gikk arm i arm heim fra kirken. «Det må være stort å tale til så mange mennesker». «Jeg talte til flere den gangen jeg hadde tid til å skrive salmer», sa han tankefullt. «Ja, men du taler til dem ennå. Salmene blir brukt fremdeles». Han strøk seg over parykken. «Men heftene er slitt og går snart ut. Hadde jeg hatt tid, ville jeg ha samlet heftene i en salmebok. Kanskje jeg kunne skrive noen nye salmer. En del er ferdige». Katrine tar av seg kåpen og går inn døra til stua. «Nei, du må ikke gå. Jeg må få snakke om dette i alle fall, om jeg ikke får tid til å gjøre noe med det. Det er blitt en hjertesak for meg å snakke om dette. Jeg har en tittel på boka også: «Troens rare klenodie» skal den hete».
Katrine smattet litt på tittelen. «Det klinger ikke dårlig». «Planen for boka er også ferdig. Først skal det være et avsnitt av høytidssalmer. Deretter skal det være flere avsnitt om troen: Troens grunn, troens midler, troens frukt – – å, det kribleri meg til å ta fatt med en gang. Etter middag vil jeg ta noen timer». «Men har du glemt at du har både gravferd og bibellesning i ettermiddag?» Han sukket tungt og så på henne med vemodige øyne. «Ja, det har jeg glemt. Så farvel med drømmen denne gangen også». Men nå hadde han fått gløden. Rett som det var, stjal han noen timer av nattesøvnen for å arbeide med salmene. Når han så skulle opp om morgenen, kjente han det i hele kroppen at han hadde fått for lite søvn. Da angret han det, for det var vanskelig å komme opp. Men det var lykkelige timer. Han gledde seg over at planen skred fram. Travelt var det, men likevel fikk han tid til å snakke med barna ved måltidene. Fem stykker var det nå.
Tjenerne satt på den ene siden av bordet og barna på den andre. Brorson spurte dem om skolen og leken. Han kunne også spøke med dem, så de lo hjertelig. Men han hadde også et formaningsord til alle at de måtte holde fast ved Jesus. Mot slutten av måltidet ble han tankefull og alvorlig. Og Katrine visste godt hva han tenkte på. Så snart han hadde lest takkeverset, reiste han seg og gikk ut av stua uten et ord. Med tunge steg gikk han opp trappa og bortover den lange gangen. Der lukket han opp en liten luke i døren. Da så han den skikkelsen som en gang var en klok gutt, men som nå var mer som et dyr. Minst tre ganger om dagen måtte han opp der. «Nikolai!» ropte han. «Nikolai, barnet mitt!» Han kunne ikke slippe håpet om at han ennå skulle komme i kontakt med ham. Derfor ropte han hver gang. Nikolai snudde seg. Men han kjente ikke navnet sitt, han bare hørte lyden. Så snudde han seg igjen og plukket videre på tauet. Det var Broder som hadde funnet på at de skulle kaste et tau inn til ham. «Nikolai!» Brorson ropte enda en gang, men uten resultat.
Så foldet han hendene og ba som han pleide å gjøre når han sto der: «Himmelske far, du som har tatt hans forstand, du må og i nåde ta hans sjel til deg når tiden er kommet». – – – For annen gang i løpet av natten holdt vokslyset på å brenne ned. Brorson fant et nytt og sto med det i hånden. Han stusset litt. Skulle han gå og legge seg nå? Det var vel best. Lemmene var stive, og han kjente han svei i øynene av all stirringen og av gråten som han ikke kunne holde tilbake. Men han kunne ikke gå i seng nå, for det var jo så lite igjen, så var det ferdig. Neste dag kunne det gå med postvognen til boktrykkeren i København. Han tok fatt på skrivingen igjen. Det var siste verset på en salme han var kommet til. Det var hardt å greie slutten, for øynene ville lukke seg og fingrene var stive. Men så var han ferdig. Ferdig! Han var trett som en olding, men han visste det ville gå over når han fikk hvile noen døgn. Men verket var fullført. Han kjente det nesten som et livsverk. Om han skulle dø i natt, var ikke livet helt forgjeves.
Han samlet manuskriptet sammen og støtte kantene på bordet. Pent og ordentlig vardet alt sammen. På første blad sto det med store bokstaver: TROENS RARE KLENODIE i nogle aandelige Sange forestillet af Hans Adolph Brorson
Han satt lenge og så på tittelbladet. Et klenodium – en sjelden skatt – ja, troen er en slik sjelden skatt. Den er som en diamant som stråler i alle regnbuens farger. Dette synet ville han være med å vise sine brødre og søstre i Kristus, så de kunne få nye glimt av Guds herlighet. Han sov urolig noen få timer. Neste morgen sendte han manuskriptet med postvogna. Han var både bedrøvet og glad. Det var underlig å sende fra seg det som han hadde arbeidet med så lenge og som hadde vært til stor glede for ham. Det var som å sende et barn ut i verden. Men på den annen side var han lettet ved å få det fra seg, dette som hadde ligget på ham denne tiden.
Nå ville han helt vende tilbake til det daglige arbeidet som ventet på ham. Likevel var det ikke så oppmuntrende å ta fatt på regnskapene samme dagen. Det hadde hopet seg opp for ham i det siste. Noen måneder etter kom boka ut, og det manglet ikke på rosende ord fra alle kanter. En dag satt han sammen med Katrine og leste en hel bunke brev. «Det mangler ikke på virak», sa hun smilende. «Nei, det er sikkert», svarte han og ristet på hodet. «Det blir visst for mye nå. Det skulle jo være til Guds ære og ikke min». «Det kunne vel bli begge deler», mente hun. «Bare innrøm at du gleder deg over den rosen du får». «Det skal jeg villig innrømme. Det er jo det som er det farlige. Jeg er redd denne gleden. Jeg frykter for at den stammer fra det i meg som ikke er fra Gud. Det skal brei rygg til å bære gode dager». «Jeg forstår deg ikke riktig», sa hun, «skulle vi ikke glede oss når det kommer gode dager? Vi vet jo hva onde dager er».
Tankene deres gikk til loftet til det vesle rommet med gittervindu for. «Ja», svarte han, «og så tror jeg ikke vi skal kalle dem onde dager. Tunge dager skal vi heller si. Det ble jo til vårt gagn. Ellers ville treet ha forsøkt å vokse seg inn i himmelen. Vi må takke for de tunge dagene. Vi burde vel be om mer tukt». Hun så redd på ham. «Slik må du ikke snakke». «Nei, jeg våger det ikke. Men du vet det står at den Herren elsker, den tukter han. Kan vi smake for mye av Herrens kjærlighet?» «Jamen, står det ikke noe om Guds godhet som fører oss til – fører oss – hva er det som står?» «Jo, Guds godhet fører oss til omvendelse, men det vil si til et sønderknust sinn og ikke til noen form for selvglede». Hun sukket dypt. «Det er vanskelig å leve», sa hun. «Men det er ingen som har lovet at det skal være lett å leve», svarte han.
Utdrag fra «Rosen mellom torner»,
Sambåndet forlag, 1951
Forts. i neste nr