Det ble muligens en pause der ved båthvelvet. Peter våger liksom ikke å se opp. Står der og graver med en tåspiss i strandens sand. Men Jesus ser på sin venn. Kjenner ham ut og inn. Vet om mannens evner. Lært ham å kjenne som en ledertype. Hissig, framfusende. Ofte uforstandig. I morgensolen som nå bryter fram går det likevel et streif av himmelglans over Jesu ansikt. Han vet allerede nå det evangelisten Lukas skulle få lov til å skrive ned: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender» (Apg 1:8).
Likeså visste han, at det ville komme en trettende apostel – Paulus. Denne mann ville nå helt fram til Romerrikets hovedstad, Roma. Det ville bli en menighet der. Denne skulle få et brev fra samme budbærer. Et budskap fra tronen, fra Sønnen: «– Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5:5).
Dette fikk Peter, sammen med de andre, oppleve pinsedag. Omskapt i denne kraft sto han fram og forkynte. Og det han bar fram var evangeliet om Jesu Kristi soningsdød på korset og hans oppstandelse. Han forkynte ikke Ånden eller kraften, men evangeliet i Åndens kraft som var lovt ham.