La oss se hva Guds syvende bud inneholder! Eller hva det menes med tyveri! Med det menes enhver måte hvorpå en tar fra sin neste det som hans er. Det gjelder enten det skjer hemmelig eller åpenbart, med vold eller med list, ved åpenbar forbrytelse eller under skinn av lov og rett.
Å stjele, å være tyv, det er noe så stygt at de fleste mennesker mener seg å være fri fra den synd. Selv om det kanskje kan lykkes å overbevise ærbare verdensmennesker om at de har brutt de andre budene, så løfter de hodet når de kommer til det 7. bud. Overfor det er en da endelig rettferdig, mener en. En har da ikke stjålet eller rakt sin hånd ut etter andres eiendom. Å, for en hard tale at vi også her må gjøre hederlige mennesker til tyver! Ja, sikkert nok, var bare det tyveri at en brøt andres låser og på denne grove måten tok penger og andre ting, da var nok de fleste mennesker rettferdige overfor dette budet. Men hvor annerledes ser det ikke ut, når vi ser det i lys av Jesu egen forklaring av budene.
For en knusende oppdagelse det er, når du ved denne forklaring oppdager at du også er en tyv! Enhver måte hvorpå en skaffer seg en fordel på sin nestes bekostning, er tyveri! Det er tyveri når en i handel gir for lite betaling, så en oppnår det en treffende kaller «røverkjøp». Det er også tyveri, når den som selger, tar for meget for sine varer. Det er tyveri når en arbeider ikke gjør sin plikt. Det er så mange måter å gjøre tyveri på at vi må sanne Luthers ord: «Ingen næringsvei i verden er så alminnelig som småtyveri. Det er en så utbredt og alminnelig last, men også så lite aktet på og lagt merke til, at hvis vi skulle henge alle som er tyver, men ikke vil kalles så, ville verden bli øde og det ville være mangel både på bødler og galger». Nå taler vi ikke om hjertet eller hvordan du kan være tyv i Guds øyne, selv om du ennå ikke har forringet din nestes eiendom med en øre. For ham er allerede selve lysten tyveri, selv om du lar være å gjøre det. Men vi taler nå om tyveri i virkelig gjerning.
Og så gjentar vi og ber enhver overveie for Guds ansikt hva det betyr at enhver måte som vi forringer nestens eiendom på, er tyveri i virkelig gjerning. Vi stjeler ikke bare når vi plyndrer nestens kister og lommer, men også når vi på torget eller i butikken tar for meget eller gir for lite for en vare. Vi gjør tyveri i virkelig gjerning, når vi på verkstedet gjør dårlig arbeid, men likevel tar full betaling. Det er tyveri når en gutt eller pike i huset ikke er tro i tjenesten, lar noe gå til spille og ikke tenker på det som er til beste for dem som en er i tjeneste hos. Det er tyveri, når en i vanskelige tider benytter seg av sin nestes vanskeligheter og tarfor høy rente av sine penger. På den måten kan du snart skille din neste av med 1 000, 2 000, 5 000 eller 10 000 kroner – og du går likevel løs, mens mange blir satt i fengsel for mindre enn det, bare fordi de brukte en annen måte å stjele det på.
Men i hvert eneste bud er det ikke bare noe som forbys, men også noe som påbys. Slik er det også med det syvende bud. Det inneholder ikke bare at vi ikke skal stjele, men også at vi «skal hjelpe vår neste å fremme sin næring og ta vare på sin eiendom». Når vi tenker på at Gud, Herren, med det samme alvor som han forbyr det onde, også krever at vi skal gjøre det gode, da skal denne delen av budet bli til enda mer selvprøvelse for oss, og gjøre også dem til syndere, som ikke er blitt det under budets første del.
Men da er det nødvendig at vi ikke bare ser på gjerningens ytre utseende, men at Gud selv får noe å bety for oss. Verden og forstanden sier: «Når jeg ikke tar noe fra en annen, så må jeg vel kunne gjøre som jeg vil, med det som er mitt eget». Men i Kristi rike er det en annen lov. Den sier slik: «Du skal ikke bare la være å gjøre ondt mot din neste, men du har plikt på deg til å gjøre alt det gode du kan, imot ham med de midler som Gud har gitt deg nettopp for å gjøre det! Du skal elske din neste som deg selv!» Den som ikke gjør noe galt, gjør likevel stor synd, hvis han ikke gjør det gode som han kan og bør gjøre.
Også vår jordiske eiendom har Gud, Herren, gitt oss for at vi ikke skal tjene oss selv med den, men for at vi skal gjøre godt mot vår neste, som husholdere for Herren. Vi har ikke rett til å gjøre det vi vil og selv har lyst til, med de gaver Gud har gitt oss. Vi har plikt på oss til å gjøre det som Guds hellige kjærlighet vil. Det er grunnen til at vi har en rekke plikter som verden ikke vil vite av. La oss derfor prøve vårt forhold til dette syvende bud på denne kjærlighetslovens gullvekt! Da skal vi til vår undring finne at nesten alle våre gjerninger, det vi spiser og drikker, arbeider og hviler, vår påholdenhet og gavmildhet, alt er smittet og gjennomtrengt av synd mot dette budet.
«Husandaktsboken»
Lunde Forlag, 1973