«Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» Åp 7:9-10
Det er neppe noen forestilling om himmelen som er oss mer kjær og kjent enn denne. Kan hende det vakre bilde av den store hvite flokk, det som henger i så mange hjem (og som var vanlig i Norge da dette ble skrevet i 1939. Red.anm.), gjør sitt til at det er lett for oss å se denne hvite skaren også for vårt indre øye. Ansikt til ansikt skuer vi innover bildet så langt vi ser. Det er en stille fred og en salig forklaret glans over dem alle. Det er ingen tretthet, intet mismot, intet jag. Alle er opptatt med det ene: å lovsynge Gud. Deres drakt er hvit, og palmegrener holder de i sine hender. Når vi ser bildet, aner vi hva salighet er.
Det er heller ikke mange salmer som er oss så kjære som den om den store hvite flokk. Hvilket blikk inn i evigheten den gamle Hans Adolph Brorson måtte ha, den gang han skrev salmen om den store, hvite flokk. Han tok forhenget litt til side, slik at tusener av trette pilegrimer siden har fått se et lite glimt av den samme herlighet som han den gang så.
I den store skare som Johannes ser, er alle kledd i hvite kjortler. Den hvite drakt er uttrykk for sjelens renhet – det er Kristi rettferdighets hvite skrud. «… de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7:14). En gang var deres klær skitne. Ellers hadde de jo ikke behøvd å tvette dem. Jo nærmere vi kommer lyset, jo bedre ser vi hvor uren vår drakt er. Jo nærmere vi kommer evigheten, jo bedre forstår vi at i himmelen passer vi ikke; for intet urent skal komme inn der, og vår sjels drakt er uren.
Men så finnes det et rensningsmiddel: det velsignede Lammets blod. Først i den store, hvite skare skal vi til fulle forstå hva syndenes forlatelse er. Men da forstår vi det. Og så bryter vi ut i endeløs takk og jubel.
«Himmelen»,
Lutherstiftelsens Forlag, 1946