«Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (Mat 5:48)
Ordet om den kristnes sinnelag møter en dobbelt fare. Det ene er ikke å ta ordet alvorlig. Visstnok står det slik om den kristnes rette sinn som dette ordet sier; men det er jo umulig å være slik, tenker man. Det kan da ikke være ment bokstavelig! Vokt deg her! Tar vi ikke ordet bokstavelig, fusker vi med sannheten! Men da møter det oss en annen fare. De som ikke går på akkord, kommer i nød med seg selv og sier: Hvordan kan jeg da være en kristen? Jeg klarer jo ikke dette. Og så blir en gående der uten frelsesvisshet og lyst og kraft til å leve etter Guds vilje.
Du skal vokte deg for å blande sammen det du skal være overfor Gud for å eie samfunn med ham med det som du skal være overfor dine medmennesker. Du skal ikke blande sammen det som er betingelsen for å være i samfunn med Gud med det som er virkningen av å leve i dette samfunn! Hva gjør et menneske til en kristen? Jesus og hans stedfortreder-gjerning. – I mitt forhold til Gud, sier Martin Luther, er jeg som den som det verken fantes ett eller ti bud for, alle bud er oppfylt for meg av min stedfortreder. Derimot når det er spørsmål om hva du skal være overfor dine medmennesker, da har du en sann beskrivelse i ordet om den kristnes sinn. Og dette sinn kommer i deg ved Den Hellige Ånd, såfremt du forblir i Jesu forsonings nåde.
Øivind Andersen i «Livets brød»