Når synden blir tung og bitter for samvittigheten, når du ville være den kvitt tusen ganger, men er helt hjelpeløs, da først lærer du å forstå nødvendigheten av at en frelser måtte bli født.
Du prøver å forbedre deg, prøver å be, stride og kjempe, men i ynkelig vanmakt synker du dypere og dypere ned i synd og usselhet. Alt håp synes ute. Men når du så får høre noe om Jesus som kan gjøre ditt hjerte fritt, da lærer du å forstå betydningen av at denne frelseren ble født.
Når du får troens kostelige gave til å se din fullkomne forløsning og din tilstrekkelige rettferdighet i Kristus, da først erfarer du hva det vil si å glede seg i Gud. Da kjenner du dette Gudsbarnets verdi, og da stadfester du profetens ord: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik de jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag» (Jes 9:3-4). Først da kan en av hele sitt hjerte si: «Ære være Gud i det høyeste!» (Luk 2:14).
Den som har erfart en slik forløsning, han kan feire en rett jul. Men ingen må tro at en kristen har en slik glede og fred alltid. Nei, som alle de andre Åndens frukter, er også denne bare påbegynt. Den blir ofte avbrutt og hindret av forskjellige ting. Den troende må stundom kjenne stort mørke, kulde, sorg og ha mange anfektelser. Derfor trenger de stadig «å feire jul». De må alltid tilbake til denne trøste- og gledekilden, og skue Gud i barnet.
Ved dette stadige behov, for den trøst som bare Jesus kan gi, blir de selv også alltid barn. De blir aldri fullt utlærte, store og selvstendige i åndelige ting. De blir alltid barn som må betrakte barnet. Vi trenger å ha dette enfoldige barnesinn ved Jesu krybbe.
«Den lille husandaktsboken»,
Lunde Forlag