Aron løftet hendene over folket og velsignet dem. 3Mos 9:22
Emil skomaker hørte til min hjembygd. Han sydde sko og han lappet fottøy sammen igjen etter års slitasje. En gudfryktig mann, men fra barndommen av pukkelrygget. Som voksen, gjennom mange år, «kretsleser» i soknet. Det vil si en av de 8-10 menn som ved hvert nyttår ble valgt til å reise rundt i bygdene og holde søndagsmøter i skolehusene. Foreldrene mine var døde, men besteforeldrene tok meg med til skolehuset til Emils preken. Alle prekener har jeg glemt, men husker Emil, grunnet en stor pukkel, bare så vidt han fikk hodet opp over kateterets lesehøyde.
Ved avslutningen av et slikt møte, stod jeg der som tolvåring sammen med noen fra min slekt. Utenfor stod forspent hest og ventet. Da er det denne fromme skomaker kommer bort til oss, legger hendene på hodet mitt og ber spesielt for meg. Selv om jeg glemte alle hans taler, husker jeg denne bønnen. Det føltes så underlig der under ru og slitte skomakerhender:
– Allmektige Gud og Fader i himmelen, hold din hånd om dette barnet. Bevar gutten så han får vokse opp hos deg, bli hos deg og bli til velsignelse… Dette var noe av skomakerens bønn. Han var sikkert grepet av noe, og slik ledet til denne uventede handling. Var det Herren som minnet denne skomaker-Aron om å legge hendene på et barn som nå har nådd høy alder, men i stillheten fortsatt kjenner varmen fra disse skomakerhender?
«Vandring»,
Lunde Forlag